Følg meg!

Hvis noen ba deg beskrive det kristne livet med to ord, hvilket svar ville du ha gitt? For min egen del ville jeg ikke ha nølt et øyeblikk. Jeg ville ganske enkelt ha sagt: Følge Jesus. Det er selve kjernen i det kristne livet.

Dette blir klart illustrert ved omvendelsen til tolleren Matteus (Matt 9:9).

Da han satt i tollboden sin, kom Jesus forbi og sa kort og greit bare to ord: «Følg meg.»

Matteus evige skjebne var avhengig av hans respons. Han reiste seg og fulgte Jesus.

To grunnleggende forutsetninger

Hvis vi bestemmer oss for å gi samme respons som Matteus gjorde, vil vi oppdage at det finnes to grunnleggende forutsetninger før vi kan begynne å følge:

Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg» (Matt 16:24).

For det første må vi fornekte oss selv, for det andre må vi ta opp korset vårt.

«Å fornekte er å si «Nei!» Vi blir nødt til å si «Nei» til vårt pågående, krevende og selvsikre ego. Vi trenger å etterfølge bønnen til Jesus i Getsemane: «Ikke min vilje skje, bare din» (Luk 22:42).

Først når vi har fornektet oss selv kan vi fortsette med å ta opp vårt kors. Definisjonen for «vårt kors» sies å være det stedet hvor Guds vilje og vår vilje møter hverandre. Det stedet er i virkeligheten et henrettelsessted.

I Rom 6:6 sier Paulus til oss at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham (Jesus). Det gamle menneske er den opprørske, selvnytende naturen som vi alle har arvet fra vår felles stamfar, Adam.

Gud har bare en løsning for vårt gamle menneske. Han sender ham ikke i kirken eller til søndagsskolen. Han lærer ham ikke den gylne middelvei eller leder ham til en «bli bedre klasse».

Den løsningen Gud har er enkel og endelig. Det handler om henrettelse. De gode nyhetene til evangeliet er at henrettelsen fant sted da Jesus døde på korset. Vårt gamle menneske ble korsfestet akkurat da i ham. Dette er rett og slett en historisk kjensgjerning. Det er sant enten vi vet om det eller ikke, enten vi vil tro det eller ikke. Men skal vi ha fordel av det må vi både vite om det og tro det.

Utfordret av Gud i en drøm

For snart femti år siden pleide jeg å lede ukentlige, evangelistiske møter ved «Speakers Corner» i London. En natt i denne perioden fikk jeg en tydelig drøm der jeg så en mann som talte ved Speakers Corner. Hans tale var god, men det var noe med hans framtreden som jeg ikke likte.

Kroppen hans var liksom litt krumbøyd, og han så ut som han hadde en klumpfot. Imidlertid syntes jeg ikke drømmen min hadde noen umiddelbar, viktig betydning. En uke senere fikk jeg nøyaktig samme drøm en gang til. Jeg konkluderte med at Gud prøvde å fortelle meg noe. «Herre», spurte jeg: «Hvem er den mannen?

Forkynnelsen hans var god, men det var noe ved hans framtreden jeg ikke likte. Hvem er han? Herrens svar kom med en gang og direkte: «Du er mannen!» Gud krevde helt åpenbart noen viktige forandringer av meg, men jeg visste ikke helt hva.

Påskefeiringen stod for døren, og jeg hadde begynt å meditere på korsfestelsen. Jeg hadde et bilde i mitt indre av tre kors på en bakketopp. Det midterste korset raget høyere enn de to andre.

«Til hvem ble det midterste korset laget?» spurte den Hellige Ånd meg. Men så advarte han: «Vær nøye med hvordan du svarer.» Jeg grunnet på det en stund, så sa jeg: «Det midterste korset ble laget til Barabbas – men i siste øyeblikk tok Jesus hans plass.»

Så Jesus tok altså plassen til Barabbas,» fortsatte den Hellige Ånd. «Men du har jo sagt at Jesus tok din plass.» «Ja, det stemmer,» svarte jeg. «Da må du være Barabbas!»

My True Condition

I det samme øyeblikket forsto jeg det helt klart: eg var den forbryteren som korset hadde blitt laget til. Det ble laget helt nøyaktig tilpasset meg. Det var der jeg skulle ha vært.

Jeg ble tvunget til å identifisere meg selv med Paulus' vurdering av seg selv i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg (det er i mitt kjød), bor intet godt...» Jeg så ethvert område i min personlighet bli gjennomsyret ved fordervelsen av synd. Det fantes ingenting i meg som var rent, som var godt, som kunne fortjene Guds velbehag. Men hvordan skulle jeg reagere?

I Rom 6:6-13 oppdaget jeg at Paulus setter opp fire etterfølgende trinn. Vers 6:

Først av alt så må jeg vite om at min syndige natur døde da Jesus døde på korset. Dette var det absolutt nødvendige, første trinn som alle de tre andre hadde som forutsetning.

Vers 11: Jeg må regne – betrakte – meg selv som død, akkurat som Jesus var død.

Vers 12: På dette grunnlaget må jeg bestemt nekte å la synd fortsette å dominere meg. Vers

Vers 13: Jeg må presentere meg selv for Gud som en som er oppreist fra de døde, og jeg må overgi mine fysiske lemmer som redskaper eller våpen for rettferdighet. Bruken av ordet våpen varslet meg om at jeg ville møte motstand fra Satan.

Guds trefoldige forsørgelse

For å skaffe til veie fullstendig utfrielse fra syndens tyranni, trengtes en trefoldig forsørgelse fra Gud. Først måtte han ta seg av syndene våre – de syndige gjerningene som vi alle har begått. Siden Jesus har betalt den fulle prisen for våre synder på korset, kan Gud tilgi oss uten å gå på kompromiss med sin egen rettferdighet. Hans første forsørgelse er derfor, tilgivelse.

Men så måtte Gud også ta seg av den korrupte naturen inni oss som forårsaket at vi fortsatte å begå disse syndige gjerningene. Hans forsørgelse var henrettelse – å døde den syndige naturen. Men det glade budskap er at henrettelsen fant sted for over nitten hundre år siden da Jesus døde på korset.

Det er likevel ikke alt. Guds hensikt er å erstatte det syndige, gamle menneske med et nytt menneske som er skapt lik ham selv. Denne forsørgelsen blir forklart i Ef 4:22-24:

Vers 22: Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Vers 23: Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Vers 24: Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten.

Men vi må ikke ta for gitt at det gamle menneske passivt vil godta sin henrettelsesdom. Tvert imot så vil det til tider kjempe voldsomt for å ta igjen sin kontroll over oss.

Dette gir oss innsikt i Paulus' advarsel i brevet til Kolosserne, kapittel 3. I vers 3 sier han: «Dere er jo døde...» Men så i vers 5 fortsetter han: «Så død da deres jordiske lemmer...» Vi må stå i tro på at vårt gamle menneskes død er en fullført kjensgjerning, og vi må aktivt gjøre motstand mot dets forsøk på å ta kontrollen over oss igjen. English: We should not assume, however, that the old man will passively accept his sentence of execution.

En personlig åndelig fortegnelse

Dessverre har mange oppriktige kristne aldri forstått eller benyttet seg av denne fullstendige forsørgelsen fra Gud. De påstår – og fortsetter å påstå – at de får tilgivelse for syndene sine, men de vet ikke om at Gud også har ordnet forsørgelse for å døde det gamle menneske og for at et nytt menneske kan ta dets plass. Som en konsekvens av dette så blir deres kristne vandring en slitsom og gjentagende syklus: synde – omvende seg – bli tilgitt – for så å synde igjen... De opplever aldri å bli satt fri fra domineringen av den gamle, syndige naturen.

Denne analysen av Guds fullstendige forsørgelse for synd skulle kunne lede oss til en personlig åndelig oversikt, der vi bør stille oss selv de følgende spørsmål:

• Er jeg helt sikker på at alle mine synder har blitt tilgitt?
• Har jeg blitt satt fri fra å bli dominert av min gamle, kjødelige natur?
• Har jeg blitt ikledd det nye menneske som er skapt i rettferdighet og sann hellighet?
• Følger jeg Jesus?

Et glimt inn i framtiden

La meg avslutte med et kort glimt inn i framtiden, tatt fra Johannes Åpenbaring kapittel 7 og kapittel 14. Ved slutten av denne tidsalder kommer Gud til å velge ut 144.000 israelske etterfølgere av Messias. Han skal sende dem ut i en verden som raver under virkningen av den store trengsel, og de skal gjøre en innhøsting av sjeler, en stor skare som ingen kunne telle.

Åpenbaringsboken 14:1-5 beskriver disse 144.000 etter at de triumferende har fullført sin oppgave og – med all sannsynlighet – forseglet sitt vitnesbyrd med sitt livs blod. Med navnene til Faderen og Sønnen skrevet på sine panner tilber de Gud med en sang som høres ut som lyden av mange vann og som lyden av sterk torden (Åp 14:2) – en sang som ingen andre kunne lære.

Hva slags mennesker er dette? Karakteren deres er helt tydelig skissert: De er seksuelt rene, i deres munn er ikke funnet løgn, de er uten lyte. Hvordan har de oppnådd en slik feilfri karakter? Det er et enkelt svar: De følger Lammet hvor det går. Inspirerer det deg – som det inspirerer meg – til en lengsel etter å følge Jesus enda tettere?

Avsluttende bønn

Do you want to follow the Lamb of God wherever He goes? Perhaps you have been trying very hard to do just that. But you have found yourself in the wearisome repetitive cycle of sinning … repenting … being forgiven … and then sinning again.

Let’s pray and ask for help from the Holy Spirit as we use the personal inventory questions I listed above. Let’s set our faces to follow Jesus more closely than ever before.