Mange kristne har sperrer i livet som hindrer dem i å erfare helhet, tilfredshet, fred, legedom og Guds mangfoldige velsignelser. Fra Golgata av er det slik at om noen barrierer oppstår mellom Gud og mennesker, så befinner de seg på menneskets side, ikke på Guds. Ved Jesu død og oppstandelse falt alle sperringer på Guds side. Hvis det finnes noen form for åndelig blokade som hindrer din åndelige framgang – noe som holder deg tilbake, frustrerer deg, binder deg, holder deg borte fra gleden, freden, tilfredsheten og helheten som du burde ha og lengter etter å ha – så er hindringen på din side og ikke på Guds. Ifølge min personlige erfaring er den største enkelthindring for fullstendig fred og fullkommen hvile, uvilje mot å tilgi.

I Matt 18:18-19 har vi det jeg kaller «menighetens kraftstasjon» – stedet for all kraft og autoritet:

Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen. Atter sier jeg til dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.

Jeg tror at dette er menigheten på cellestadiet: to eller tre troende som av Ånden er ført sammen inn i Jesu navn. Møtestedet er Jesu navn og den som bringer dem sammen er den Hellige Ånd. Dette er den livets celle som menigheten er satt sammen av.

I det fysiske liv er det et prinsipp at hvis cellen bryter sammen så blir hele legemet svakt. Og jeg tror at det samme er tilfelle med Jesu Kristi legeme, menigheten. Hvis det lokale cellelivet brytes ned, kan heller ikke hele legemet forbli sunt.

I dette cellelivet ligger spiren til alt menighetsliv og hjertet og kilden til all kraft. Ingen har bruk for mer kraft enn det som er lovet der: «Alt det to av dere blir enige om å be om, skal dere få.» Hva trenger vi vel utover det? Det verset inneholder all den kraft vi trenger om vi bare anvender det.


Det jeg ønsker å peke på er at løftet om kraft er omringet og voktet av et gjerde, og du kan ikke få tak i det uten å innfri betingelsene. Jeg kaller dette gjerdet «riktig relasjon». Ingen hører til innenfor dette gjerdet som ikke lever i et rett forhold til Gud og mennesker. Like før Jesus gav dette løftet, i vers 15-17 i samme kapittel, snakket han om hva vi skal gjøre dersom en bror synder mot oss:

Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!

Rett etter løftet i vers 18-20 fortsatte Jesus sin undervisning og fortalte lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren og advarte oss om de fryktelige konsekvenser det har å ikke ville tilgi en medkristen (se versene 23-35). Av plasseringen av disse versene oppdager vi at det hemmelige kraftsenteret er omringet av riktige relasjoner.

Den ubarmhjertige medtjener

La oss se litt nærmere på denne betydningsfulle lignelsen.

Den første tjeneren i lignelsen skyldte sin herre ti tusen talenter, eller i moderne proporsjoner, omkring 50 millioner kroner. Fordi han var ute av stand til å betale, holdt han på å bli kastet i fengsel. Han ba sin herre om nåde, og denne etterga ham uten forbehold hele gjelden. Men idet han gikk ut, traff han en medtjener som skyldte ham 100 kroner.

«Betal det du skylder!» forlangte mannen.
«Jeg kan ikke,» svarte den andre.
«Vel, da setter jeg deg i fengsel.»
«Vent til jeg får tak i 100 kroner, så skal jeg betale».
«Nei, sa han, «hvis du ikke kan betale straks, skal du i fengsel.»

Nå ble selvfølgelig de andre tjenerne forferdet og gikk og fortalte alt sammen til sin herre. «Du husker den tjeneren som du etterga 50 millioner kroner? Han gikk rett ut av kontoret ditt, møtte en fyr som skylder ham 100 kroner som han ikke kan betale tilbake, og så kastet han denne mannen i fengsel.»

Bibelen forteller at herren til den tjeneren ble veldig sint. Etter å ha kalt ham inn og spurt ham ut om hva som hadde skjedd, sa han: «Du onde tjener! (v. 32) Så overgav herren ham «til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte» (v. 34). Det siste verset lyder; «Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror» (v. 35). Av det siste verset i denne fortellingen ser vi tydelig at Jesus refererer til bekjennende kristne.

La meg peke på to tydelige fakta: For det første, å unnlate å tilgi andre er ondskap. Herren sa: «Du onde tjener!» Ubarmhjertighet er ikke bare synd, det er ondskap. For det andre, den ubarmhjertige tjeneren ble overgitt til dem som piner. Og Herren sa: «Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere.» Du som er kristen, Jesus sa at hvis du ikke av hjertet tilgir dine brødre deres overtredelser (enhver skade, urett eller gjeld), vil Gud behandle deg på samme måte som herren behandlet den ubarmhjertige tjeneren og overgi deg til dem som piner.

Jeg kom til en forståelse av dette avsnittet fordi jeg, i løpet av min spesielle tjeneste, kom i kontakt med en mengde bekjennende kristne som var i hendene på de som piner – i åndelig, mental eller fysisk pine. Og jeg tenkte ved meg selv, Gud, hvordan kan dette henge sammen? Dette er mennesker som påkaller Jesu navn, som bekjenner frelse, og anerkjenner Jesus Kristus som Herre. Likevel er de i hendene på bøddelen. De er i hendene på onde ånder – de har verken fred eller glede, de er plaget av angst, sinnet deres finner ingen ro, og de kommer til meg for å bli befridd. Dette er ikke mennesker som står utenfor forsamlingene, men midt i menigheten.

Herren sa til meg: «De er i hendene på de som piner fordi jeg overgav dem til dem som piner.» Hvis Gud har overgitt noen i hendene på dem som piner, finnes det ikke en skapning på jorden som kan få dem ut. Ikke en. Mange forkynnere prøver, og enda flere får forkynnere til å prøve, men det kommer ikke til å skje. Hvis Gud har overgitt deg til dem som piner, kommer du til å bli der inntil du oppfyller Guds betingelser for å slippe fri. Du kan nok finne midlertidig lindring, men det er alt. Du kan ikke få sann fred, utfrielse eller frihet før du frivillig har tilgitt alle du noensinne har hatt motvilje mot eller ikke villet tilgi. Dette er Guds ufravikelige betingelse. Ingen vei går utenom.

Bønn og tilgivelse

Herrens bønn er et mønster for alle troende kristne. Da disiplene spurte Jesus hvordan de skulle be, sa Jesus: «Slik skal dere da be» (Matt 6:9). Dette er et mønster – ikke slik at vi er nødt til å bruke de samme ordene, men prinsippene er ufravikelige.

Jesus ba oss å be: Forlat oss vår skyld (eller overtredelser), som vi og forlater våre skyldnere (v. 12). Det kan du ikke endre. Du har bare rett til å be Gud om tilgivelse i samme grad som du tilgir andre, men ikke mer enn det. Hvis du ikke tilgir andre, tilgir ikke Gud deg.

Dette er den eneste del av Fader Vår som Jesus fant det nødvendig å kommentere nærmere: «For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt (Matt 6:14-15). Jeg vil si dette så tydelig og ettertrykkelig som jeg kan: Hvis det finnes noen som du ikke har tilgitt – ikke narr deg selv – så er du ikke tilgitt av Gud. Det er kilden til alle problemene dine. Du eier ikke fullstendig tilgivelse.

I Mark 11 sa Jesus disse viktige og store ordene: «Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! – og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje» (v. 23). La meg si det en gang til, det finnes ingen større kraft enn dette; det er all den kraft vi trenger. I tillegg sier han: «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere (v. 24). «Flott!» sier du.

Men stopp litt! De neste versene sier:» Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser. Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres» (v. 25-26). Dette er helt klart: hvis du har noe imot noen, tilgi. «Noe imot noen» dekker absolutt alt og alle.

Jeg ber deg legge merke til at i Ef 1:7 dekker ordet forløsning tilgivelse: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse.» Med andre ord, hvis alle dine synder er tilgitt, har du alle forløsningens rettigheter, men hvis det finnes noe område med utilgitt synd, da har du ikke alle forløsningens rettigheter. Hvis du har alle forløsningens rettigheter, har ikke djevelen noen makt over deg og intet rom i deg. Hvis derimot der er et område hvor forløsningens rettigheter ikke gjelder, vet djevelen det. Hvis der er utilgitt synd i livet ditt, vet han et han har et rettmessig krav på deg, og du kan ikke kaste ham ut. Du kan rope til ham, du kan bykse på ham, du kan til og med få presten til å be, men hvis han har lovlig rett til å være der, kan ingen ting få ham ut. Derfor kan du ikke bli befridd før du av hjertet har tilgitt «noe mot noen.»

Den siste bønnen i Fader Vår er en bønn om utfrielse. Den mest presise oversettelsen er slik: «Fri oss fra den onde» (Matt 6:13). Men du har ingen rett til å be den bønnen før du har bedt: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» Straks spørsmålet om tilgivelse er løst, er forløsningen ikke noe problem. Så husk, hvis du ikke har en tilgivende ånd og holdning mot alle mennesker, har djevelen et rettmessig krav på livet ditt.

Følelser kontra viljen

Noen mennesker sier gjerne: «Broder Prince, jeg føler ikke at jeg kan tilgi». Jeg har gode nyheter til deg – du behøver ikke å føle; du må bare bestemme deg. Det handler ikke om følelser, men om viljen din. Mange av dagens taler er helt feil adressert fordi de tar sikte på folks følelser, og da er følelser det eneste de produserer. Men hver eneste forkynner som Gud virkelig har brukt til å forandre liv, har talt til folks vilje. Finney sa: «Jeg er ikke interessert i noe annet enn viljen.» Så du trenger ikke å føle tilgivelse, du må ville tilgivelse. Hvis du er et gjenfødt barn av Gud, står det i din makt å gjøre det.

Jesus åndet på sine disipler og sa: «Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt» (Joh 20:23). Og hvis du fastholder en persons synd, er du holdt fast i din egen synd, du er bundet med et bånd til den personen. Kanskje du ble skilt fra din mann for tjue år siden, men hvis du ikke har kunnet tilgi ham, er du fremdeles bundet til ham.

Noe ganske latterlig hendte meg en gang på et lite møte. En dame kom bort til meg og sa: «Broder Prince, jeg vil at du skal be for meg. Du forstår, jeg bor i et distrikt der alle de andre drikker øl. Vi er den eneste familien i nabolaget som ikke drikker øl. Jeg vil komme meg bort fra det området.»

Hver setning hun uttalte inneholdt ordet øl. Etter en stund sa jeg til henne: «Søster, er du klar over at du er en bakvendt alkoholiker. Du er like opptatt av alkohol som mannen som er en slave av den. Jeg tror ikke at det blir noe bedre om du flytter til et annet område, for problemet er ikke i de andre, det er i deg.»

Så spurte jeg henne om mannen hennes: «Har du tilgitt ham?»
«Ja,» sa hun. «Han pleide å drikke øl, men han er frelst nå, og jeg har tilgitt ham.»
«Det er fint,» svarte jeg. «Er det noen du ikke har tilgitt?»
«Jeg kan aldri tilgi bartenderen!»
«Å,» sa jeg, «det er slett ikke bra. Hvis du ikke kan tilgi bartenderen, så kan ikke Gud tilgi deg.»

Deretter ba jeg henne sette seg og bestemme seg for om hun kunne tilgi bartenderen eller ikke. Etter omkring femten minutter kom hun tilbake og sa: «Jeg har bestemt meg.»
«Hva vil du gjøre?»
«Jeg vil tilgi ham.»

Da ledet jeg henne i en bønn: «Herre, jeg tilgir bartenderen slik jeg vil at du skal tilgi meg.» Mens hun ba den bønnen etter meg, ble byrden løftet av henne. Et dypt sukk slapp ut av henne, og hun begynte å hulke. Knutene ble knyttet opp og ti minutter senere spaserte hun ut mens hun omfavnet alle. Hvor typisk! Bare tenk deg hvordan det måtte være å la en bartender ødelegge alt for deg! Og likevel er det typisk for en mengde troende.

Tilgivelse er enkelt. Det er en viljeshandling og en ytring med leppene. Du bestemmer det, du sier det, og det er det hele. Nevn personene ved navn. «Herre, jeg tilgir mannen min. Jeg tilgir min svigersønn.» Vær konkret. «Som jeg vil at du skal tilgi meg, Herre, tilgir jeg dem.» Du sier det, og dermed er det gjort. Ikke vend tilbake og gjør det om igjen. Hvis du fristes til å gjøre det, skal du si: «Herre, jeg tilgav henne på fredag.» Deter allerede gjort opp.

Hvis du enda føler motvilje, begynn åbe for den personen. Du greier ikke å væresint på noen samtidig som du ber for dem.Ved å be bytter du ut det negative med detpositive.

Hvis du skal bli tilgitt, krever Gud atdu tilgir andre. Hvis dine bønner skal blibesvart, må du tilgi. Hvis du skal oppleveden gleden, freden og tilfredsstillelsen som det var meningen at du skulle ha som kris-ten, må tilgivelse være virksom i livet ditt.Valget er ditt! Du kan velge å tillate man-gel på tilgivelse og ruinere livet ditt, eller dukan beslutte med en viljeshandling å tilgi ogselv bli satt fri.

49
Dele