Det var i september 2000 jeg bestemte meg for å bosette meg i Israel igjen, og siden den gang har jeg stått overfor de største fysiske utfordringene i mitt liv. Tro meg, det er ikke uten grunn. Når du bestemmer deg for å gjøre noe for Herren i Israel, skaper du mye motstand. Jeg har hatt mange flere ulike sykdommer enn jeg kan telle, bl.a. kreft, reumatisme og dobbeltsidig lungebetennelse. Men ved Guds nåde går det fremover.

Jeg mener ikke å skryte når jeg sier at jeg ikke blir urolig når det oppstår en krise her. Jeg har sjelden vært i Israel uten at det har vært en krise. I slike tider er det visse bibelvers jeg støtter meg til, og jeg vil gjerne dele dem med deg. I Jeremia 31:10 (Bibelforlaget 2007) står det:

Hør Herrens ord, dere folkeslag,

Gud taler ikke her til Israel, men til de øvrige nasjonene. Han sier egentlig: «Jeg har planer om å gjenopprette mitt jødiske folk i det landet jeg gav dem. Hvis dere forsøker å hindre meg eller motsette dere det jeg gjør, må jeg betrakte dere som mine fiender.»

Dette er nå et historisk faktum. Han som spredte Israel vil ikke bare samle dem en gang i fremtiden, men han holder på å samle dem. Tenk på at disse ordene ble uttalt for over 2000 år siden, men de beskriver nøyaktig den nåværende situasjonen i Israel.Det språket som er brukt passer nøyaktig. På hebraisk er det bare brukt ett ord for å uttrykke «skal samle ham», og det ordet kommer fra samme rot som «kibbutz». Kibbutzer er spesielle kolonier, eller lokalsamfunn, som ble dannet da jødene begynte å vende tilbake til dette landet. Derfor kan vi presisere den uttalelsen: «Han som spredte Israel, skal samle ham i kibbutzer.» Dette er et bemerkelsesverdig eksempel på hvilken profetisk innsikt Gud åpenbarer i Skriften. Jeg tror ikke at Israel ville ha overlevd de først 50 årene etter 1948 uten kibbutzene.

Hver gang det er en krise, reagerer jeg med på ny å hevde: «Han som spredte Israel skal ikke bare samle ham, men han holder på å samle ham og vil vokte ham – eller beskytte ham.» Uttrykket «vil vokte [eller beskytte] ham» forteller at det vil bli en tid med kriser; ikke en normal, fredelig situasjon. Så når jeg slår på nyhetene og får høre om en ny krise, sier jeg til meg selv: «Han som spredte Israel samler ham og vil vokte ham.»

Jeg får ikke panikk i slike krisetider. Jeg forsøker å vurdere det realistisk og ta fornuftige forholdsregler. Men dette rokker ikke ved min overbevisning om at «Han som spredte Israel vil beskytte ham.»

En bønn for de hjemsøkte

I tider med press, vender jeg meg ofte til Salme 102. I engelske bibelutgaver brukes enkelte ganger det første verset i Salmene i våre Bibler som overskrift. I KJV er overskriften til denne salmen: «En bønn for den hjemsøkte, når han er overveldet og utøser sin klage for Herren.» Javisst er salmen et desperat rop, men den inneholder også noen dyrebare juveler.De to første versene i bønnen åpenbarer et fortvilet hjerte. I Norsk Bibel 88/07 står det:

Herre, hør min bønn,

Her er et desperat menneske som vet at han ikke har noen annen hjelper enn Gud. Jeg liker den ærlige, oppriktige måten han henvender seg på; den skjuler ingen ting: «Hvis du ikke hører, Herre, kan ingen andre hjelpe meg, jeg vil forgå.» I vers 4 og 5 fortsetter salmedikteren med å beskrive sin ynkelige tilstand:

For mine dager er svunnet bort som røyk,

Dette er en desperat person, som til og med glemmer å spise og som går ned i vekt. Han fortsetter slik i de 3 neste versene:

Mens jeg sukker høylytt,

Pelikanen og uglen er to fugler som sjelden virker lykkelige, men hva er spurvens problem? Den er alene, den har ingen make.

I versene 9-11 kommer vi til sakens kjerne:

Mine fiender spotter meg hele dagen.

Jeg tror at dette er kjernen til problemet: «Du har løftet meg opp og kastet meg bort. Du reiste meg opp. Du gav meg en fremtredende plass, og så forkastet du meg.» Jeg tror at det er den bitreste uttalelsen noen kan komme med.

Som en representant for hedningefolkeslagene ser jeg dette som det jødiske folkets grunnleggende smerte. Gud løftet dem opp for 3000 år siden. Hvis du den gangen ønsket å vite sannheten om Gud, hvem henvendte du deg til? Til en jøde. Hvis du ville vite hva sann lovprisning var, hvem henvendte du deg til? Til en jøde. Hvis du ønsket å møte Gud personlig, hvor skulle du dra? Til Jerusalem.

Vi hedninger kan umulig identifisere oss med alt det jødene har gjennomgått. Salmedikteren sier: «Du kastet meg bort.» Som bevis, står nå en muslimsk moske der Guds tempel en gang stod.

Ved de erfaringene jeg har fått ved å betjene folk som trenger utfrielse fra demoner, har jeg lært noe om årsaken til folks lidelser. Jeg har lært at den vanskeligste, mest smertefulle formen for lidelse er forkastelse. Jeg tror at forkastelse er det dypeste såret i menneskets hjerte.

I dagens samfunn er vi omgitt av mennesker som er blitt forkastet. Jeg tror at menneskene ble skapt for å møte kjærlighet. Men når et lite barn ikke møter kjærlighet fra far eller mor, blir det et dypt avvisningssår. Senere kan det komme mange andre sår. Mennesker strekker seg alltid etter kjærlighet. Men der de møter det motsatte, er resultatet ofte et fortvilet, dypt såret hjerte.

Jeg tror at det jødiske folks rot-problem er avvisning, og de vet det ikke engang. Hvis du noen gang har har tatt deg av mennesker som lider av avvisning, vet du at de har en tendens til å være aggressive. Men det er bare et dekke. De lengter egentlig etter å bli elsket. Slik er det med jødene; de lengter etter anerkjennelse – å bli virkelig godtatt.

Salmedikteren sier: «Du har løftet meg opp og kastet meg bort.» Jeg kunne vise til flere andre bibelsteder som sier det samme om Israel. Gud løftet dem sannelig opp, han gjorde dem til den fremste blant nasjonene, han gav dem en fremtredende plass – og så kastet han dem bort! Han kastet dem imidlertid ikke bort for alltid. Men du må ha tro for å få tak i det.

I vers 13 finner vi håp. Her er det bibelske svaret til avvisning:

Men du, Herre, du troner til evig tid.

«Men du, Herre.» Vend dine tanker bort fra deg selv, dine problemer, dine lidelser, dine mistak. Du finner ingen hjelp der. Den eneste kilden til håp og hjelp er Herren. Du kan klandre andre mennesker for din situasjon (noe som kan være helt rett), men de kan ikke gi deg noen løsning. Det er bare én løsning: Herren – og han er alltid der.

En tid for gjenopprettelse

Vår vandring gjennom Salme 102 har tatt en vending i riktig retning. Salmedikteren har valgt å stole på Guds kjærlighet og barmhjertighet.

Du vil reise deg, du vil forbarme deg over Sion,

Gjenopprettelsen av det jødiske folk i vår tid er et unikt tegn på Guds nåde. I Guds kalender er det en fastsatt tid for å begunstige Sion. Jeg tror vi lever i, eller nærmer oss, den tiden nå.

Det er to ord i det verset som beskriver noe vi aldri kan gjøre oss fortjent til: Barmhjertighet og nåde. Selve den kjensgjerning at vi trenger nåde, betyr at vi ikke kan fortjene den. Jeg tror dette er et vesentlig problem for religiøse mennesker som deg og meg. Hvis vi ikke kan fortjene det, vil vi ikke ha det.De fleste av oss er oppdratt til å tenke at religion er å gjøre seg fortjent til noe. Dersom du kan oppnå en viss standard eller tilfredsstille visse krav, vil du få visse fordeler. Jeg tror at det er et snev av dette i troslivet, men det er ikke noe vi snakker om. Du kan ikke fortjene barmhjertighet, og du kan ikke fortjene nåde. Det ligger i sakens natur at vi ikke kan fortjene det. Hvis du trenger nåde, betyr det at du ikke kan fortjene det.

Under min tjeneste i Kristi legeme, har jeg oppdaget at mange kristne kritiserer Gud fordi han gjenoppretter det jødiske folk – de føler at jødene ikke fortjener det. Men det er jo det som er barmhjertighetens innerste vesen: Å få noe du ikke fortjener. Et resultat av en slik tankegang er «erstatningsteologien», som hevder at fordi jødene har falt i unåde hos Gud, er alle deres løfter overført til kirken.

Underforstått: «Kirken» fortjener Guds barmhjertighet. Men dette gir meg et uløst problem. I mer enn 60 år i Herrens tjeneste, har jeg ennå ikke oppdaget én kirke eller menighet som virkelig fortjener Guds barmhjertighet.

I vers 17 går Salme 102 videre til et spennende klimaks:

For Herren skal bygge Sion opp igjen,

Den engelske KJV sier: «Når Herren skal bygge opp Sion, skal han komme til syne i sin herlighet.» Oppbyggingen av Sion er et av vår tids mest spennende tegn på at Herren gjør seg klar til å komme tilbake.

Vers 19 sier: Dette er skrevet for den kommende slekt. Det folk som skal bli skapt, skal prise Herren. Da jeg delte dette verset med en jødisk venn, påpekte han at den hebraiske teksten ikke sier «den kommende slekt»; den sier: «den siste generasjon». Så, dette er skrevet for den siste generasjon!

Hva er det Gud venter på? Et folk som skal prise ham, og om nødvendig må han skape det folket. Jeg tror at det er nettopp det Gud holder på med; å skape et folk som vil gi ham den lovprisning han fortjener. Og i det folket vil det være både jøder og hedninger.

14
Dele