Den Hellige Ånd, Sannhetens Ånd

In this Teaching Letter series, Who Is the Holy Spirit?, our goal has been to grasp the mystery of the Holy Spirit. Our study of God’s Word so far has allowed us to see the presence of the Holy Spirit in creation; His unique role in the Trinity; His eternal existence, omniscience, and omnipresence. Our most recent segment focused on His holiness—reminding us of this aspect of His character: He is the Holy Spirit.

As I have emphasized all along, our touchstone for interaction with the Holy Spirit is the Scriptures, which show us how we can actually come to know Him. Jesus speaks to His disciples about this sense of knowing in John 14:16–17:

Og jeg vil be Faderen og han skal gi dere en annen Talsmann, for at han skal være hos dere for evig, Sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. (Joh 14:16-17)

Da Jesus lovet disiplene sine at han ville be Faderen sende dem en Hjelper fra himmelen, så gav han denne Hjelperen et spesielt navn: «Sannhetens Ånd». Samtidig advarte han dem om at verden ikkje ville være i stand til å ta imot denne Hjelperen.

Verden kan ikke kjenne

Skriften gir oss to årsaker til dette.

For det første, fra den tiden menneskene gikk bort fra Gud i sitt opprør, har de ikke vært villige til å godta sannheten som avslører de urettferdige gjerningene deres. Derfor «holder de sannheten nede i urettferdighet.» (Rom 1:18)

For det andre, har opprør mot Gud utsatt menneskeheten for herredømmet til denne verdens gud, «Satan, han som forfører hele verden.» Satan stoler på bedrag som sitt hovudvåpen for å holde menneskeheten under sin kontroll. Sraks hans evne til å forføre forsvinner, så har Satan ingenting annet å tilby enn en plass sammen med ham i den evige ildsjø!

Hva er sannhet?

Menneskelig filosofi har gjennom århundrene aldri klart å fremskaffe tilfredstillende definisjoner på «sannhet». Bibelen gir oss derimot et treleddet svar.

1. Jesus sa: «Jeg er sannheten.» (Joh 14:6) 2. Når Jesus bad til Gud Fader, sa han: «Ditt ord er sannhet.» (Joh 17:17) 3. Johannes forteller oss: «Den Hellige Ånd er sannhet.» (1 Joh 5:6) English: First, Jesus said, "I am the truth" (John 14:6). Second, in praying to God the Father, He said, "Your word is truth" (John 17:17). Third, John tells us, "The [Holy] Spirit is truth" (1 John 5:6).

Det finnes derfor i det åndelige område tre sidestilte koordinater av sannhet: Jesus, Skriften og den Hellige Ånd. Når disse tre samstemmer, vet vi at vi har funnet sannhet – fullstendig sannhet. Det er imidlertid viktig at vi sjekker alle tre koordinatene før vi kommer frem til en konklusjon.Vi bør stille følgende tre spørsmål ved et hvert åndelig anliggende:

1. Viser det Jesus som han virkelig er?
2. Samstemmer det med Skriften?
3. Bærer den Hellige Ånd vitnesbyrd om ham?

Kirken hadde vært spart mange feil og forførelser ned gjennom århundrene hvis den alltid hadde sjekket disse tre koordinater av sannhet. Det er ikke bare nok at en lærer maler et vakkert bilde av Jesus som det perfekte moralske forbilde. Eller at en pastor hamrer løs på menigheten med en mengde bibelvers. Eller at en evangelist gjør inntrykk på sitt publikum med en spennende kveld i det overnaturlige. Før vi kan godta det som blir presentert som sannhet, må alle tre koordinatene være på plass: Jesus, Skriften og den Hellige Ånd.

Vitnesbyrd

I den tre-leddede presentasjon av sannheten har den Hellige Ånd en helt spesiell funksjon, nemlig å være den som vitner. «Og Ånden er den som vitner.» (1 Joh 5:6)

Den Hellige Ånd vitner om Jesus som Guds evige Sønn, som utøste sitt blod på korset som det fullbrakte offer for våre synder. Eller som Charles Wesley uttrykte det: «Ånden peker hen til blodet og forteller meg at jeg er født av Gud.»

Den Hellige Ånd vitner også om sannheten og autoriteten til Skriften, som f.eks Paulus skrev til Tessalonikerne:

For vårt evangelium kom ikke bare til dere i ord, men også i kraft og i den Hellige Ånd og med full overbevisning... (1 Tess 1:5)

Ananias og Saffira

Det finnes ikke noe kompromiss mellom den Hellige Ånd som er Sannhetens Ånd, og Satan, som «er en løgner og løgnens far.» (Joh 8:44) I den første apostoliske menighet ble dette demonstrert på en dramatisk måte da Ananias og Saffira løy om pengene pengene som de hadde gitt til menigheten. De hevdet at de hadde gitt hele salgssummen for eiendommen mens de faktisk hadde beholdt en del av pengene selv. English: As we saw in John 14, Jesus called the Holy Spirit "the Spirit of truth." It follows then that there can be no compromise between the Holy Spirit, who is the Spirit of truth, and Satan, "for he is a liar and the father of it" (John 8:44). This was dramatically demonstrated in the early church—when Ananias and Sapphira lied about the money they had offered to the church. They claimed that their offering was the full price of the property they had sold. In fact, they had kept back part of these proceeds for themselves.

Sannhetens Ånd som var i Peter, lot seg imidlertid ikke lure. Han anklaget Ananias for ikke å ha løyet bare for mennesker, men også for den Hellige Ånd – han som er selve Sannhetens Ånd: Da sa Peter:

«Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for den Hellige Ånd og stikke unna noe av betalingen for åkeren? Var den ikke din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Det er ikke for mennesker du har løyet, men for Gud! Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og utåndet. Og det kom stor frykt over alle som hørte det. (Apg 5:3–5)

Omkring 3 timer senere kom hans hustru, Saffira, inn og gjentok den samme løgnen.Akkurat som sin mann betalte hun prisen for denne løgnen med sitt liv.

Det rette uttrykket for denne synden som Ananias og Saffira ble skyldig i, var hykleri – religiøs skinnhellighet. De gav inntrykk av å være mer gavmild og mer forpliktet til Herren enn det de i virkeligheten var.

Jesus fordømte på det sterkeste nettopp denne synden hos de religiøse lederne i Israel i sin samtid. Syv ganger sier han til dem i Matteus, kapittel 23: «Ve dere ... hyklere!»

Hva er hykleri?

Det norske ordet «hykler» stammer opprinnelig fra det greske ordet hupokrites, som betyr «skuespiller.» Dette er grunnlaget for alt hykleri: å ta på seg en religiøs kledning. Det er vel ingen mer vanlig synd blant religiøse mennesker enn nettopp hykleri. Faktisk krever en del religiøse sammenhenger akkurat slike former.

Når mennesker kommer inn i slike religiøse sammenhenger, forandrer de helt sin vanlige atferd. De oppfører seg ikke lenger naturlig, fri og åpen. De synes å bli inntatt av en usynlig «hemning». De føler at de må ta på seg en slags religiøs maske. Masken som en hyller seg inn i, varierer fra den ene religiøse sammenhengen til den andre., men de aller færreste tillater mennesker å være seg selv.

Jobs eksempel

Bibelens Gud har ikke tid tilgjengelig for hyklere. Dette kan en tydelig se i historien om Job. Jobs tre venner lirte av seg en mengde religiøse selvfølgeligheter. De la vekt på: «Gud velsigner alltid de rettferdige, de lider aldri urettferdig.» Men på en annen side: «Gud dømmer alltid de onde, de har aldri fremgang.» Likevel, betrakter en de historiske fakta, så viser det seg ikke å holde stikk. Det er ikke sant; det er bare religiøs tale!

Job var imidlertid helt ærlig i sin væremåte. Han uttalte rett frem: «Gud behandler meg ikke rett. Ieg har ikke gjort noe som gjør at jeg fortjener alt dette. Men selv om han skulle drepe meg, så vil jeg fortsatt stole på ham.»

Mot slutten av Jobs bok gav Herren åpenbaring om sine tanker for oppførselen til både Job og vennene hans.

«Herren sa til Elifas fra Teman: «Min vrede er opptent mot deg og mot dine to venner. For dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.»

Vi trenger å spørre oss selv: På hvilken måte skiller denne religiøse oppførselen seg fra den synd som Ananias og Saffira gjorde og som kostet dem livet?

Sannhetens øyeblikk

Ved et spesielt punkt i sin karriere, ble kong David skyldig i to fryktelige synder. Først gjorde han hor med Batseba, konen til naboen Urias. For så å dekke over sin første synd, gav han fullmakt til mordet på Urias.

Øyensynlig så det ut til at David slapp helskinnet fra alt dette. Han fulgte fortsatt sine vanlige rutiner for tilbedelse. Han utførte også sine plikter som konge, og han levde fortsatt i det kongelige slottet. I det ytre hadde ingenting forandret seg – inntil Guds sendebud, profeten Nathan, konfronterte David med sin synd. I det øyeblikket ble Davids evige skjebne lagt på vektskålen. Ved Guds nåde gav David rett respons. Han kom ikke med noen unnskyldninger, gjorde ingen forsøk på å dekke over: «Jeg har syndet.» (2 Sam 12:1-15)

Senere i Salme 51 bad David en ærlig bekjennelsesbønn og et bønnerop om nåde. Vers 7 og 8 begynner i den greske grunnteksten begge med ordet: «Se».... (engelsk: «Behold...») som uttrykker en plutselig åpenbaring av livsviktig sannhet.

Vers 7 sier: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» David hadde kommet ansikt til ansikt med noe som bare den Hellige Ånd kan åpenbare: ikke bare den syndige handlingen som han hadde gjort, men den fryktelige ondskapsfulle kraft av nedarvet syndighet som bor i alle etterkommere av Adam.

Vers 8 åpenbarer det eneste grunnlaget som Gud tilbyr utfrielse fra denne kraften av iboende synd: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet. Selv etter sine syndefulle gjerninger hadde David fortsatt med sine ytre handlinger som en konge skal oppfylle. Men nå var det blitt et stort gap mellom hans ytre handlinger og hjertets indre tilstand. Han hadde blitt en hykler – en skuespiller som spilte en rolle som ikke samsvarte til det som var i hjertet. For dette fantes det bare et legemiddel: ærlig bekjennelse og helhjertet omvendelse.

Fra Palmesøndag til Langfredag

Mange kristne snakker og ber om «vekkelse» i dag. Ofte glemmer disse det faktum at det finnes en hindring for vekkelse som ikke kan bli oversett. Det er synd. Sann vekkelse kan aldri komme før en har gjort opp synd. Og det finnes bare en måte å handle med synd: «Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.» (Ord 28:13)

Sagt i all åpenhet, mange fraksjoner av den nåværende kristne menighet er full av «skjult synd». Her er noen synder som kristne ofte prøver å skjule:

1. Misbruk av et barn – fysisk, følelsesmessig, seksuelt – eller en kombinasjon.
2. Brutte ekteskapsrelasjoner
3. Uetisk handlemåte med penger.
4. Avhengighet av pornografi. (Jeg har blitt sjokkert over å oppdage hvor vanlig dette er blant ledere i menigheter.)
5. Grådighet/fråtsing – overdreven nytelse av vår fysiske appetitt.

Guds legemiddel er tofoldig: først, bekjenne; så, vende seg fra. Det er sjelden lett å bekjenne våre synder. Likevel finnes det ikke noe annet alternativ. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1 Joh 1:9) Gud har aldri forpliktet seg til å tilgi synder som vi ikke er villig til å bekjenne.

Men det er ikke nok bare å bekjenne. Vi må også «vende oss fra.» Vi må gjøre en bestemt avgjørelse på ikke å fortsette å gjøre den samme synden som vi nettopp har bekjent. Vi bør følge det presise rådet som Daniel gav til kong Nebukanesar: «Løs deg fra dine synder ved rettferdighet.»(Daniel 4:27) Mellom rettferdighet og synd finnes det ingen nøytral grunn. «Enhver urettferdighet er synd.» (1 Joh 5:17) Det som ikke er rett, er synd.

Hva med deg?

Har du kommet ansikt til ansikt med en vanskelig avgjørelse? Hvis dette brevet har gitt grunner for å stille spørsmål ved ting i livet ditt som du bare har godtatt, eller har konfrontert deg med det som går på ulydighet, så åpne opp for Sannhetens Ånd! Han er rede og villig til å komme deg til hjelp.