Den vanskeligste testen av dem alle

I mine to tidligere brev satte jeg søkelyset på: TESTING. Først: Formålet med testing, deretter: Hvordan gi respons på testing? I dette siste undervisningsbrevet om testing, er temaet: Den vanskeligste testen av dem alle.

En uventet test

Om jeg skulle spørre hver enkelt av dere: Hva tror du ville være den vanskeligste testen kristne kunne møte? så ville jeg ganske sikkert fått mange forskjellige svar. Mitt eget svar vil kanskje overraske mange av dere, men det er basert på mer enn femti års kristen fulltidstjeneste. Jeg tror at den vanskeligste testen vi kan møte – og den vi minst sannsynlig ville bestå – er suksess.

Salomon advarer oss:

«Bedre er slutten på en ting enn begynnelsen, bedre å være tålmodig enn overmodig» (Pred 7:8).

Sagt på en annen måte: du vinner ikke ved bare å starte godt i et løp, men ved å fullføre godt også.

En vel prøvet kinesisk pastor, som tilbrakte over 20 år i fengsel for sin tros skyld, som nå er hjemme hos Herren, sa det slik: «Jeg har sett mange mennesker som har begynt godt, men få som har avsluttet like godt.» Jeg kan si det samme.

Som eksempel på menn som oppnådde suksess vil vi betrakte noen av Israels konger.

Sauls stolthet

Den første kongen, Saul, var en sterk, fremragende ung mann, som oppnådde mange militære seirer tidlig i karrieren sin. Men da Gud sendte ham på et tokt mot Amalekittene, tillot han sin frykt for folket å hindre ham i å adlyde alt Gud befalte ham. Som resultat sendte Gud profeten Samuel til ham med beskjed om at Gud hadde forkastet ham som konge.

Sauls grunnleggende problem ble summert opp i Samuels budskap:

«Da du var liten i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel» (1 Sam 15:17).

Så lenge Saul forble ydmyk kunne Gud velsigne ham. Men da han ble stolt, satte Gud ham tilside.

Dette gjelder for oss alle – Når vi er små i egne øyne har vi rom for Guds storhet. Men når vi blir store i egne øyne, gir vi ikke Gud rom til å manifestere sin storhet gjennom oss. Sauls stolthet drev ham til en tragisk slutt. Den siste kvelden han levde oppsøkte han en spåkvinne og neste dag begikk han selvmord på slagmarken.

Davids glemsel

Den neste kongen, David, var en mann etter Guds hjerte. I årevis måtte han leve som flyktning, forfulgt og jaget av kong Saul. Likevel kom han seierrikt gjennom det alt sammen og fikk en fantastisk attest til slutt:

Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet, han lønnet meg etter mine henders renhet. For jeg har tatt vare på Herrens veier, jeg vek ikke i ondskap fra min Gud. (Sal 18:21-22)

Men senere forandret David seg, og han sier:

Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Tvett meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! (Sal 51:3-4)

Hva hadde hendt? Hvorfor denne forandringen? David hadde opplevd total suksess. Han hadde oppnådd en trygg posisjon som Israels konge, hadde seiret over alle sine fiender, og kunne nyte frukten av sin suksess. Han trengte ikke lenger å dra ut i krig. Han ble hjemme i Jerusalem og var fri til å gjøre alt han hadde lyst til.

Så nølte han ikke med å forføre Batseba, konen til naboen Urias. Han nølte heller ikke med å få Urias myrdet for å dekke over sin synd. Da David hadde oppnådd suksess, glemte han de prinsippene han hadde levd etter før han ble konge.

Takk Gud for at David etter hvert omvendte seg og at Gud tilgav hans synd. Likevel kastet Davids synd en mørk skygge over hans etterkommere fra generasjon til generasjon. Gud advarte ham: «Så skal da aldri sverdet vike fra ditt hus, fordi du har foraktet meg og tatt hetitten Urias hustru til hustru for deg selv» (2 Sam 12:10). Det er viktig for oss alle å huske at Guds tilgivelse ikke nødvendigvis opphever alle konsekvensene av våre synder.

Salomons avgudsdyrkelse

Davids sønn, Salomon, som ble konge etter ham, var elsket og utvalgt av Gud. Fordi han ydmykt innrømmet sitt behov for visdom, ga Gud ham både rikdom og ære. Han ble den viseste, rikeste og mest berømte av alle Israels konger.

Likevel, til tross for all sin visdom, besto ikke Salomon suksess – testen.

Da Salomon ble gammel vendte hustruene hans hjerte til andre guder... Salomo fulgte Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes styggedom. Og Salomon gjorde det som ondt var i Herrens øyne... (1 Kong 11: 4-6)

Til tross for sin strålende begynnelse, døde Salomon som en avgudsdyrker.

To andre konger

Etter Solomon ble kongeriket delt. Alle kongene i Israel, nordriket, ble avgudsdyrkere og ble forkastet av Herren. Mange av kongene i det sydlige kongedømmet, Juda, vendte seg også bort fra Herren og ble avgudsdyrkere. Der fantes likevel noen virkelig rettferdige konger i Juda. Likevel besto ingen av dem helt suksess – testen.

Hiskia, for eksempel, iverksatte reformer for å rense landet fra avgudsdyrkelsen og gjeninnsette den rette tilbedelsen av Herren. Da Sankerib beleiret Jerusalem, grep Herren inn med en underfull redning for Hiskia og hans folk.

Senere, da Hiskia ble dødssyk, både helbredet Gud ham og ga ham et underfullt tegn ved å endre solens gang. Han lovte også å legge femten år til Hiskias levetid. Det mirakuløse tegnet i solens gang gjorde Hiskia kjent i andre nasjoner.

Som et resultat kom det utsendinger fra Babylon. Smigret over deres oppmerksomhet viste Hiskia dem alle rikets skatter. Men han ga ikke Gud æren!

Skriften gir oss to opplysende bemerkninger angående Hiskias oppførsel:

Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerning som var vist ham. Han ble overmodig i sitt hjerte (han ble stolt)... (2 Krøn 32: 25) Men da sendemennene kom fra Babels fyrster, som sendte bud til ham for å spørre om det underfulle tegn som var skjedd i landet, forlot Gud ham for å sette ham på prøve og for å kjenne hva som var i hans hjerte. (2 Krøn 32: 31)

Senere i Judas historie oppsto en rettferdig konge til – Josia. På samme måte som Hiskia gjennomførte også Josia radikale reformer og restaurerte den ekte tilbedelse av Israels Gud. Han ødela også avgudsalteret i Betel i nordriket.

Men Josias suksess gjorde ham selvbevisst og han ble uforsiktig. Uten å spørre Herren og tvert imot en alvorlig advarsel, gikk han mot kongen i Egypt, Farao Neko og ble drept i et slag. Med ham døde også det siste lille glimt av håp for Juda.

Suksessrike menn i Det nye testamente

Hvordan er det med Det nye testamentet? Viser det andre resultat? La oss se på de fremste personlighetene: Jesus selv, og tre av de ledende disiplene, Peter, Johannes og Paulus. Hvordan gikk det med dem til slutt?

Jesus er selvfølgelig enestående – den perfekte, syndfrie Guds Sønn. Han opplevde aldri å mislykkes. Likevel endte han sitt liv naken på et kors blottstilt for spottende syndere. Det var det siste verden så til Jesus. Oppstandelsen og herligheten som fulgte ble bare åpenbart for «de vitner som forut var utvalgt av Gud» (Apg 10:41). Hva angår resten av verden har Gud aldri umaket seg med å rette opp inntrykket.

Hva så med Peter, lederen av de tolv apostlene? Ifølge pålitelig tradisjon endte også Peter livet sitt på et kors – korsfestet med hodet ned, etter sin egen anmodning, fordi han ikke kjente seg verdig til å lide på samme måte som sin Herre.

Vi har ingen pålitelig tradisjon om hvordan Johannes døde. Men vi vet at han på sine gamle dager var forvist til den nakne, berglendte øya Patmos hvor han mottok visjonene som er gjengitt i Åpenbaringsboken.

Og hvordan gikk det med Paulus? Vi har hans egen beretning om hvordan han og de andre apostlene levde:

Helt til denne stund er vi både sultne og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse. Vi sliter og arbeider med våre egne hender. Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det. Vi blir hånet, og vi formaner. Vi er blitt som et utskudd i verden, som avskum for alle, helt til denne stund. (1 Kor 4:11-13)

Så, etter en kraftfylt og mirakuløs tjeneste som åpnet opp hedningenes verden for evangeliet, endte Paulus opp i lenker i et kaldt og fuktig romersk fangehull, forlatt av noen av sine nærmeste medarbeidere. Derfra ble han hentet ut til offentlig halshugging.

Hva lærer dette oss?

Betyr disse opptegnelsene om Jesus, Peter, Johannes og Paulus at alle hengivne kristne nødvendigvis må ende som martyrer? Eller at ingen virkelig kristen noensinne kan være velstående? Nei! Men de understreker et ytterst viktig poeng: Vi må aldri la verden lure oss til å anta dens målestokk for suksess. Vi må aldri søke verdens anerkjennelse. Ønsket om å bli populær er alltid farlig.

Jesus advarte på det sterkeste mot dette. Til fariseerne sa han:

«For det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne» (Luk 16:15).

Til sine egne disipler sa han:

Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profeter!

Nøkkelen til varig suksess

I tankene sammenlignet jeg avslutningen av livet til de fem kongene i Det gamle testamente med hvordan det gikk Jesus og hans disipler. Hva er nøkkelen – spurte jeg – til å oppnå varig suksess?

Herren viste meg to steder i Skriften. For det første Paulus ord i 1 Kor 7:25:

«Jeg sier min mening, som en som Herren har gitt miskunn til å være troverdig.» (eng.utg: trofast)

Jeg innså at for å være troverdig må jeg være fullstendig avhengig av Herrens nåde. Jeg kan ikke stole på noe annet; min akademiske bakgrunn, mine åndelige gaver, det jeg tidligere har oppnådd eller mine mange år i kristen tjeneste.Der er bare en ting som kan holde meg troverdig: Guds nåde.

Jeg må gjøre det til mitt hovedmål i livet å være bevisst og stadig avhengig av Guds nåde. Jeg må være på vakt mot alt som kan svekke eller sløve min avhengighetsfølelse. I særdeleshet må jeg være på vakt overfor enhver form for stolthet, som egentlig bare er å stole på seg selv.

For det andre Jesu ord i Joh 4:34:

«Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.»

Jesu mat – kilden til hans liv og styrke – var hans målbevisste besluttsomhet å gjøre Guds vilje gjennom hele sitt liv like til enden. Det er den varige suksess som du og jeg må strebe etter.