Temaet «Stolthet kontra ydmykhet» er i sannhet enormt. Det spenner over hele universet – fra evighet, gjennom tiden, og inn i evigheten igjen – fra himmelen til jorden og til og med til helvete. Ikke desto mindre, selv om dette temaet er så enormt, angår det også det personlige livet til hver enkelt av oss. Denne evige, universelle lov har Jesus fastslått i Matteus 23:12:

‍ «Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.»

Fem stadier av stolthet og ydmykhet

For å få et overblikk over stolthetens vandring i universet, vil vi se på de 5 hovedstadiene av stolthet og ydmykhet.

Stadium 1: Den første stolthets-synden.

Den første synden som ble begått i universet var stolthetens synd, begått av en engel – ikke av et menneske. Det skjedde i himmelen, ikke på jorden. Engelens navn var Lucifer; den klare, skinnende og strålende. Men på grunn av sin stolthets-synd og det etterfølgende opprør, ble han kastet ut fra Guds nærvær. Det var da hans navn ble endret til Satan, motstanderen.

Stadium 2: Skapelsen.

Gud reagerte på denne første stolthetens synd ved å forme en skapning fra støv – Adam, «mennesket». Gud bøyde seg ned til støvet for å forme denne skapningen. Han ønsket å fjerne ethvert grunnlag for stolthet fra mennesket og fra hele skapningen.

Stadium 3: Fallet.

Men dessverre ble mennesket bedratt av Satan, motstanderen, til å begå den samme synden som han selv hadde falt for. Nå ble også mennesket skyldig i stolthet.

Stadium 4: Inkarnasjonen.

Gud hadde en plan for å forløse det falne mennesket, og i henhold til denne planen bøyde Gud seg enda lenger ned. Han bøyde seg helt ned til den falne menneskehetens nivå. Han gjorde seg til ett med menneskeslekten for å kunne løfte mennesket opp igjen fra sin falne stilling; til et fellesskap med Gud gjennom evigheten.

Stadium 5: Forløsning.

Gud gjorde det slik at det kunne bli mulig for disse forløste skapningene – de forløste medlemmene av Adams ætt – å kunne regjere med ham gjennom hele evigheten, i lyset av himmelens herlighet. De ville være et bevis for universet at Gud gir de øverste plassene til de laveste.

Gjennom hele beretningen om Guds handling med sine skapninger ser vi dette prinsippet: At Gud opphøyer det lave og fornedrer det stolte. Den som opphøyer seg selv vil bli fornedret, men den som ydmyker seg vil bli opphøyet.

Stolthetens vesen

Den grunnleggende synden som Adam falt i, da han ble lokket av Satan, var Satans egen synd. Det var stolthetens synd, som førte til opprør mot Gud.

1. Mosebok 3:5 kom Satan med sin besnærende fristelse til Adam og Eva [Hebraisk Chavvah – liv-giver]. Hva var det? Ulydighet mot Gud. Å spise frukten av treet midt i hagen, noe som Gud hadde forbudt dem å gjøre. Satan, i en slanges skikkelse, sa til dem:

For Gud vet at på den dagen dere spiser av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.

Motivet som ga støtet til Satans opprør i himmelen er sammenfattet i den selvopphøyende erklæringen: «Jeg vil bli lik den Høyeste» Jes 14:14. Senere kunne Satan komme til Adam og Eva med følgende fristelse: «Hvis dere spiser av dette treet til kunnskap om godt og ondt, vil dere bli lik Gud.» Det er det samme motivet, som har den samme katastrofale konsekvensen – nemlig stolthet som fører til fall.

Hva er så stolthetens egentlige natur? Det er veldig viktig at vi forstår dette. Jeg kan oppsummere det i en enkel setning: Denne form for stolthet søker å bli uavhengig av Gud. Det var ikke en fornektelse av Guds suverenitet i universet. Men Adam og Eva kunne ganske enkelt bestemme seg for å klare seg uten Gud. De trengte ikke Gud. Hvis de kunne tilegne seg kunnskapen om godt og ondt, ville de ikke lenger være avhengige av Gud. I sin fristelse antydet Satan at Adam og Eva var slavisk avhengige av Gud; en stilling som ikke stod i forhold til deres potensial. I følge fristeren kunne de ha det mye bedre hvis de ikke var avhengige av Gud.

The Crux: Independence

Denne fristelsens kjerne kan uttrykkes i ett ord: Uavhengighet. Det er ønsket om å være uavhengig av Gud. I sitt vesen er det stolthet. Men det er en satanisk stolthet – den samme stolthet som forårsaket Lucifers fall. Derfor er ethvert liv som ikke leves i frivillig avhengighet av Gud, motivert av stolthet.

Dette er et meget spissfindig bedrag. Det er mange mennesker som ikke betrakter seg selv som stolte, men som likevel lever sitt liv uten å være avhengig av Gud. Men det skjulte motivet bak alt dette er stolthet – og konsekvensene av stolthet er alltid de samme: Opprør og katastrofe.

En lignelse om stolthet

I Lukas 12 forteller Jesus en lignelse om en mann som nettopp var skyldig i en slik feil holdning til Gud – en slags uavhengighet, som i virkeligheten er stolthet. Uten at vi er bevisste når det gjelder stolthetens vesen, kan vi ikke forstå den egentlige tabben denne rike mannen gjorde, når vi leser denne historien. Her er lignelsen:

Så fortalte han dem en lignelse og sa: «Et rikt menneske hadde en eiendom som gav stor avling. Han tenkte med seg selv og sa: Hva skal jeg gjøre siden jeg ikke har plass til å lagre hele avlingen min? Så sa han: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvene mine og bygge større, og der vil jeg lagre hele avlingen min og alt jeg eier. Jeg vil si til min sjel: Sjel, du har mye godt lagret, for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Luk 12:16-19

Har du noen gang hørt mennesker i vår tid som sier noe slikt? Lignelsen beskriver i virkeligheten en svært vanlig holdning i dagens samfunn.Men Gud sa til ham:

«Du dåre! I denne natt blir din sjel krevd av deg. Hvem skal da ha alt det som du har skaffet deg? Slik er det med den som legger seg opp skatter for seg selv, men som ikke er rik i Gud. Versene 20-21

Gud kalte den mannen en dåre. Men han gjorde bare det millioner av mennesker i vårt samfunn gjør. Han tok vare på seg selv. På en viss måte var han klok. Han var en god bestyrer. Åkeren hans gav en stor avling, og da han forstod at han trengte en større låve, var han i stand til å bygge den. De fleste ville anse ham som en ganske respektabel, fornuftig mann. Ærlig talt kunne han være en anerkjent kirkegjenger i mange av vår tids menigheter. Denne innstillingen finner vi hos millioner av kirkegjengere og bekjennende kristne i dag.

Hva var problemet? Hvorfor ble han kalt en dåre? Hva var syndens kjerne? Her er mitt svar: Han handlet som om han var uavhengig av Gud. Han erkjente ikke det faktum at han var avhengig av Gud for til og med å kunne puste, at han var avhengig av Gud for at hans korn kunne bli modent og gi ham en god avling og at han var avhengig av Gud for sin helse og styrke. Han var til syvende og sist avhengig av Gud for alle ting i livet. Hvorfor var han en dåre? Fordi han ikke kunne forstå eller erkjenne sin avhengighet av Gud. Han forsøkte å leve som om det ikke var slik. Årsaken (roten) til en slik holdning er stolthet. Ønsket om å være uavhengig av Gud er i seg selv stolthet.

Det Nye Testamente stiller en klar diagnose på dette problemet. Vi kan, for eksempel, finne den i Jakob, kapittel 4: Og nå, dere som sier:

«I dag eller i morgen vil vi dra til den eller den byen og bli et år, kjøpe og selge og få fortjeneste der.» Men dere vet ikke hva som skal skje i morgen. For hva er livet deres? Det er bare som en røyk som er synlig en liten stund, og så blir borte. I stedet skal dere si: «Om Herren vil, skal vi leve og gjøre det ene eller det andre.» Men nå skryter dere i deres hovmod. Alt slikt skryt er ondt. Jak 4:13-16

Slikt skryt er stolthet – ønsket om å være uavhengig av Gud; å handle som om Gud egentlig ikke hadde noen autoritet over våre liv. Dette er også sammenfattet i 1 Joh 2:16:

For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og stolthet over livets goder, er ikke av Faderen, men er av verden.

Livets skrytende stolthet leves som om Gud i virkeligheten ikke betyr noe. Det leves som om Gud ikke stilte noen krav og ikke har noen myndighet. Stolthet er i sitt vesen et forsøk på å være uavhengig av Gud.

Det fullkomne forbildet på ydmykhet

Så langt har vi hovedsakelig sett på den negative siden av den universelle laven som Jesus fastslo i Matteus kapittel 23, vers 12: «Den som opphøyer seg selv, skal fornedres.» Nå vil vi fokusere på den positive siden av denne loven, som er uttrykt slik: «Den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.»Det største og mest fullkomne beviset på den positive siden er gitt av Jesus selv. Kontrasten mellom Satan og Jesus er presis og fullstendig. Se det på denne måten: Lucifer, nå Satan, forsøkte å opphøye seg og ble kastet ned. Jesus, Guds sønn, ydmyket seg og ble opphøyet.

Bildet av Jesus som fornedrer (ydmyker) seg, er vakkert beskrevet av Paulus i Filipperbrevet 2:5-11. Jeg tror det er betydningsfullt at dette brevet ble skrevet i en fengselscelle. Idet Paulus anvendte den lærdommen han hadde tilegnet seg i sitt eget liv, så han hvordan det fullkomne mønsteret for denne lærdommen allerede hadde virket i Jesu liv. I dette avsnittet beskriver Paulus to sannheter: Jesus som ydmyker seg og Gud, Faderen, som deretter opphøyer ham.

Når vi betrakter beskrivelsen i Fil 2:5-8 av Jesus som fornedrer seg, ser vi først og fremst de 7 suksessivt nedadgående trinnene som Jesus tok – fra sin plass som jevnbyrdig med Gud til stedet der han dør som en forbryter på et kors. I Skriften representerer ofte 7-tallet det komplette eller fullstendige. Derfor kan vi i de 7 nedadgående trinnene se vår Herre Jesu fullstendige fornedrelse.

Disse versene begynner med: «La dette sinn være i dere...», noe som peker på at alt begynner med en holdning i vårt sinn, ikke med en handling. Det var Lucifers stolte sinnelag som fikk ham til å gjøre opprør. Det var Jesu ydmyke sinnelag som førte ham bortover de suksessive trinnene.

La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus. Han som var i Guds skikkelse [han var Gud, lik Gud Faderen], holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da han i sin framtreden var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset. Fil 2:5-8

La oss ta et raskt blikk på de 7 nedadgående trinnene. Trinn 1: Jesus uttømte seg selv. I en av sine salmer sier Charles Wesley: «Han uttømte alt, unntatt kjærligheten». Han la til side alle sine egenskaper som en guddommelig person.

Step one, Jesus emptied himself. Charles Wesley, in one of his hymns, says, “[He] emptied Himself of all but love.” He laid aside all His attributes as a divine person.
Trinn 2: Han tok på seg en tjeners skikkelse. På gresk står det «en slaves skikkelse». Han kunne ha vært en Guds tjener og fremdeles ha vært på englenes nivå, for de er Gud tjenere.
Trinn 3 førte videre nedover: Han kom i menneskers likhet. Han kom ned på samme nivå som Adams ætt, Adams etterkommere. Tenk om han hadde kommet til jorden helt fullkommen – i alle henseender, slik Adam var før fallet. Men han ble helt og fullt et menneske.
Det 4. trinnet ned var at han var funnet som et menneske. Han var akkurat slik som menneskene på hans tid. Han gikk sammen med dem på gatene i Nasaret, og ingen kunne se noen fysisk forskjell.
Trinn 5: Han fornedret (ydmyket) seg selv som menneske. Har du noen gang tenkt den tanken? Jesus var ingen hersker, ikke en militær kommandant, ikke engang prest.
Trinn 6: Som et menneske måtte han godta alle menneskers endelige skjebne: Døden. Han var ved bevissthet helt til det var slutt.
Trinn 7: Det endelige var døden på et kors. Han døde ikke i en sykeseng med sine nærmeste rundt seg; det var ingen som kunne trøste ham. Det var en forbryters død i sjelekval, pine og skam, naken på en romersk galge. Det var Jesu fullstendige selv-fornedrelse.

Høyt opphøyet

Se nå på resultatet. Det første ordet i neste vers er: Derfor. Jesus lot ikke bare som om han ga avkall på sin stilling som Gud. Han gav virkelig avkall på den, for så å få den tilbake. Han måtte fortjene den rettigheten, og det gjorde han – ved å fornedre seg selv. Paulus bevitner dette i Filipperbrevet 2:9-11:

Derfor har også Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

Legg merke til de 7 oppadgående trinnene. Trinn 1: Gud har høyt opphøyet ham. Trinn 2: Gud har gitt ham navnet som er over ethvert navn. Trinn 3: Gud befalte at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg. Ved det punktet er det nevnt tre spesielle områder. Trinn 4: De i himmelen. Trinn 5: De på jorden og trinn 6: De under jorden – hele det skapte området. Trinn 7: Hver tunge skal bekjenne Jesus Kristus som Herre. Legg merke til ordet derfor. Jesus fortjente denne opphøyelsen ved å fornedre (ydmyke) seg selv. Han var det fullkomne eksempel på prinsippet: Den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.

Ydmykhet i praksis

Når vi nå fortsetter i Filipperbrevet 2, med versene 12-15, vil jeg at du merker deg at det første ordet igjen er derfor. Nå er det en annen anvendelse av dette prinsippet. Nå gjelder det våre liv.

Derfor, mine kjære, slik dere alltid har vært lydige, ikke bare da jeg var hos dere, men mye mer nå ved mitt fravær, så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje. Gjør alle ting uten klager og innvendinger, slik at dere kan være ulastelige og rene, Guds uklanderlige barn midt i en vrang og fordervet slekt. Blant dem skinner dere som strålende lys i verden.

Umiddelbart etter beretningen om Jesu selv-fornedrelse og hans etterfølgende opphøyelse, kommer et derfor. Hva er det «der for»? Det er en anvendelse av dette prinsippet på våre liv. Slik Jesus ydmyket seg selv, er det også med oss. Hvis vi skal leve et fremgangsrikt kristent liv og etterfølge hans eksempel, må også vi ydmyke oss. Å ydmyke seg er den vesentligste forutsetningen for å kunne leve et fremgangsrikt liv, slik det Nye Testamente skildrer det. Det prinsippet som virket i Jesu liv, må også virke i oss.

I dette skriftavsnittet oppgir Paulus 3 konsekvenser av å ydmyke seg. Den første er lydighet. Paulus sier: «Vær ikke lydige bare når jeg er hos dere, men mye mer når jeg er fraværende.» Et stolt menneske kan ikke være lydig. Stolthet og opprør kan ikke forenes med ydmykhet. Vi kan verken lyde Gud eller dem som Gud har plassert over oss, så lenge det er stolthet og opprør i våre hjerter. Vi må ydmyke oss for å kunne adlyde.

Den andre konsekvensen av å ydmyke seg er å tillate Gud å virke i oss. Paulus sier: «Det er Gud som virker i dere både til å ville og handle i henhold til hans hensikt.» Stolthet hindrer Gud i å virke i oss. Gud kan bare gjennomføre sin vilje i dem som ydmyker seg. Så lenge vi er stolte, arrogante og selvhjulpne – forsøker å holde fast på vår uavhengighet av Gud – kan ikke Gud arbeide i oss på noen måte. Stolthet er en barriere for Guds virke.

Den tredje konsekvensen av å ydmyke seg er meget vakker. Ydmykhet får oss til å skinne som lys i verden. Ydmykhet gjør Guds folk fullstendig annerledes enn verdens mennesker. De vil skille seg ut, ikke på grunn av sine fremragende prestasjoner eller sine intellektuelle evner; men ved sin ydmykhet. Der er en egenskap som verden ser svært lite av i dag. Det vil definitivt gjøre Guds folk annerledes når de praktiserer det.

Verden blir mørkere rundt oss. Mange «lys» som vi regnet som sikre er tatt fra oss. Men det er et faktum at på den vakre nattehimmelen over oss lyser stjernene klarere jo mørkere natten blir. Det er slike lys Gud ønsker at vi skal være. Nøkkelen er å ydmyke seg.

17
Dele