Fra avvisning til godtagelse «Hvem kan bære en sønderknust ånd?» (Del 2)

I mitt forrige brev så vi på definisjonen av avvisning. Det er ganske enkelt følelsen av å være uønsket, følelsen av at selv om du ønsker at mennesker skal være gald i deg, virker det som om ingen er det. Eller at du gjerne vil være med i en gruppe, men du føler deg utenfor. Dette er ganske vanlig, selv i kristne sammenhenger.

Vi fortsatte med å studere hvordan Skriften beskriver avvisning, spesielt det gripende bildet av en sønderknust gift kvinne i Jes 54:6:

«For Herren har kalt deg som en kvinne som var forlatt og sorgfull i ånden, som en ungdommelig hustru som ble forkastet», sier din Gud.

Avvisning kan oppstå på mange andre måter, og reaksjonen kan være så forskjellig.

Nå ønsker jeg spesielt å gi deg svaret på avvisningens spesielle problem. Jeg ønsker å vise deg Skriftens svar på problemet, og jeg vil si deg noe: «Det virker!» Jeg har sett mangfoldige liv bli radikalt forandret; ikke midlertidig, ikke overfladisk, men radikalt.

Enhver løsning som Gud har på et ethvert problem i våre liv, viser tilbake til korset. Det er gjennom korset Gud sørget for løsningen på alle våre problemer, og på korset tok Jesus også hånd om avvisningens spesielle problem.

For mange år siden (faktisk i 1943), fortalte Herren meg, gjennom Åndens gaver, at jeg skulle iaktta Golgata verket – at det var et fullkomment verk; fullkomment i alle henseender, fullkomment fra alle synsvinkler. Jeg har i flere ti-år tenkt på Golgataverket – hva Jesus gjorde på korset – og hver gang jeg tror at jeg vet alt, oppdager jeg noe nytt.

Utvekslingen

I årenes løp har Herren vist meg et hovedprinsipp når det gjelder korset: Det var en utveksling, en guddommelig fastsatt utveksling. For å tilfredsstille all rettferdighet, sørget Gud for at alt det onde som den menneskelige rasen var skyldig i ble lagt på Jesus, slik at den som omvender seg og tror på ham, til gjengjeld kan motta alt det gode som rettmessig tilhører Jesus. Dette er meget enkelt – og grunnleggende, men når du først begynner å forstå det, vil det åpne opp for deg uendelige veier av velsignelse for din sjel.

Gud sørget for at alt det onde ble lagt på Jesus, for at vi kunne motta alt det gode. Og jo lenger jeg mediterer på dette, desto mere oppdager jeg hvor fullstendig denne utvekslingen var. Her er bare noen få sider ved utvekslingen:

Jesus ble straffet for vår synd, så vi kunne bli tilgitt. Jesus ble såret for våre overtredelser, så vi kunne bli gjort hele. Jesus bar vår skam, så vi kunne få del i hans herlighet. Jesus ble fattig for vår skyld, så vi kunne få dele hans rikdom. Jesus døde vår død, så vi kunne få hans liv.

Mens jeg mediterte på dette, sa Gud til meg: Det er en annen side ved den utvekslingen, hva med avvisning? I Jes 53:3 står det:

«Han er foraktet og avvist av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med lidelse.»

I 3 1⁄2 år brukte Jesus hele sitt liv til bare å gjøre godt; å tilgi synder, helbrede syke, utfri de demon-besatte. Han gjorde ikke annet enn godt. Ved slutten av den perioden fikk det jødiske folk, som han tilhørte, et spørsmål av den romerske landshøvdingen om hvilken fange de ville ha satt fri: Jesus fra Nasaret eller en beryktet fange som het Barabbas, som var funnet skyldig i politisk opprør og mord. Ved en av de mest forbløffende og tragiske beslutningene i menneskehetens historie, avviste hele nasjonen, tilskyndet av sine religiøse ledere, Jesus, og de valgte i stedet den politiske opprøreren Barabbas.

De ropte: «Bort med Jesus! Korsfest ham! Vi vil ha Barabbas!» Hvordan reagerte Jesus? Han ba Faderen om å tilgi dem som korsfestet ham. Han var ikke bekymret for hva som skjedde med ham. Han var bekymret for hva som ville skje med dem. Jesu vidunderlige forbilde er at selv om han led og ble forkastet, var han ikke bekymret for seg selv. Han var bekymret for dem som hadde forkastet ham. Hvilket forbilde er ikke det!

Da jeg undersøkte korset i forhold til avvisning og forkastelse, oppdaget jeg noe oppsiktsvekkende – at selv om han ble forkastet av mennesker, var Jesu største lidelse på korset å bli avvist av sin Far. Hvis du leser det som berettes om ham like før den forferdelige opplevelsen tok slutt, ropte han:

«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Mat 27:46.

Men det kom intet svar fra himmelen. For første gang i universets historie, vendte Faderen det døve øret til sin Sønns rop. Da visste Jesus at hans Far hadde avvist ham. Hvorfor ble han avvist? Skriften sier om Gud:

«Du har rene øyne, og du kan ikke se på ondskap» Hab 1:13.

Da Jesus ble gjort syndig med våre synder, vendte Gud sine øyne bort fra ham og sluttet å høre på Sønnens rop.

Etter det var det bare ett rop til som kom over Jesu lepper før han utåndet. Jeg tror at det bokstavelig talt er sant at han døde av et sønderknust hjerte. Det som knuste hans hjerte var ikke å bli forkastet av sitt eget folk, men å bli avvist av sin Far.

Til alle som leser dette brevet og som har opplevd avvisningens smerte, vil jeg si: Jesus opplevde sin største smerte da han ble avvist av sin Far, og han bar den for din skyld, for at du kunne bli frelst. Hvis det noen sinne var gode nyheter for denne generasjonen, så må det være i sannhet være denne!

Godtagelse

Hva er det motsatte av avvisning? Godtagelse. Jeg liker den engelske KJV-oversettelsen av Ef 1:6, som sier at Gud har «gjort oss godtatte i den Elskede.» Jesus, Guds sanne og enbårne Sønn, ble forkastet i vårt sted, slik at vi, som var uverdige opprørere, kunne bli godtatt av Faderen.

Noen ganger er det problemer med jordiske foreldre, problemer som ikke kan løses, men, venner, selv om ingen trengte deg, ingen var glad i deg, dine foreldre ikke en gang var gift – når du kommer til Gud gjennom Jesus Kristus, blir du medlem av verdens beste familie, og Gud har ingen annenrangs barn.

Guds familie er den beste familien. Det er ingen familie som ligner den. Selv om din familie ikke brydde seg om deg, eller din far avviste deg, eller din mor aldri hadde tid til å ta seg av deg, eller din mann aldri viste deg kjærlighet, vil likevel Gud ha fellesskap med deg. Du er godtatt. Du er gjenstand for hans spesielle omsorg og kjærlighet. Alt han gjør i universet dreier seg om menneskene – om deg.

Når Gud sier at vi er godtatt, mener han ikke at han bare tolererer oss – at vi ikke er til bry for ham, at vi gjør ham oppbrakt eller forstyrrer ham. Eller at vi tar for mye av hans tid. Det eneste som gjør ham oppbrakt, er når vi holder oss borte fra ham for lenge.

Gud dytter oss ikke bort i et hjørne og sier: «Vent, jeg har det for travet, jeg har ikke tid nå.» I stedet sier han: «Jeg er interessert i deg. Jeg trenger deg. Du er velkommen hit. Kom inn. Jeg har lenge ventet på deg.»

Det er som faren i historien om den bortkomne sønnen (se Luk 15:11-32). Han var ute for å se om gutten hans ville komme hjem. Ingen trengte å komme til ham og si: «Din sønn har kommet hjem!», fordi den første som ville få vite det, var faren. Han visste det før resten av familien oppdaget det.

Slik er Guds holdning til oss i Kristus. Vi er ikke avvist. Vi er ikke annenrangs borgere. Vi er ikke bare tjenere. Da den bortkomne sønnen kom tilbake, var han villig til å være en tjener. Men hans far ville ikke høre tale om det. Tvert i mot sa han: «Hent frem den beste drakten. Sett sko på føttene hans og ringer på fingrene hans. Slakt gjøkalven! Jeg hadde mistet denne sønnen og har fått ham tilbake. Han var død og er blitt levende igjen». Hele huset ble snudd på hodet for å ønske den bortkomne sønnen velkommen hjem.

«På samme måte», sa Jesus,

«skal det skal være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke har bruk for omvendelse». Luk 15:7

Det er slik Gud ønsker oss velkommen i Kristus.

Vi må forstå disse to grunnleggende kjensgjerningene:

1. På korset bar Kristus våre avvisninger – all smerte og hjertesorg.
2. Det har skjedd en utveksling: Vi er godtatt fordi Jesus ble avvist. Vi er «godtatt i den Elskede».

Noen ganger trenger du ikke å gjøre noe annet en å gripe tak i disse to kjensgjernningene for å beseire avvisning. For noen år siden, da jeg var på en konferanse og skyndte meg for å nå min undervisningstime, støtte jeg bokstavelig talt på en kvinne som kom imot meg. Hun mistet nesten pusten og sa: «Å, broder Prince! Jeg gikk og ba om at hvis Gud ønsket at jeg skulle treffe deg, skulle vi møtes.»

«Vel», sa jeg,» det har vi. Hva er problemet? Jeg kan gi deg omtrent to minutter. Jeg skal straks tale.»

Hun begynte å snakke, og etter omtrent et halvt minutt, sa jeg: «Vent litt. Jeg vet hva problemet ditt er. Jeg trenger ikke flere fakta. Ditt problem er avvisning. Si disse ordene høyt etter meg.» Så ledet jeg henne i følgende erklæring, som hun gjentok etter meg. Jeg husker ikke nøyaktig ordene, men det var omtrent dette jeg sa: «Gud, jeg takker deg at du er min Far og at jeg er ditt barn. Jeg er medlem av din familie. Himmelen er mitt hjem. Jeg tilhører din familie. Jeg er ikke forkastet. Jeg er godtatt. Gud, du elsker meg. Du ønsker fellesskap med meg. Du har omsorg for meg.» Jeg sa: «Amen» og «adjø, jeg må gå nå», og så gikk jeg.

Omtrent en måned senere fikk jeg et brev fra denne kvinnen, der hun skrev: «Jeg vil gjerne fortelle deg at de to minuttene du brukte på meg og de ordene som jeg gjentok etter deg, har fullstendig forandret hele mitt liv. Jeg har blitt et annerledes menneske siden den dagen.» Hvorfor var hun blitt annerledes? Fordi hun forstod hva det betyr å være godtatt i Kristus.

Fire steg

Denne enkle erklæringen om å være godtatt i Kristus kan løse problemet for menge mennesker. Men for andre skal det mere til enn det. Derfor vil jeg mer detaljert gi deg de enkle stegene du må ta hvis du har vanskeligheter med avvisning, noe jeg tror den Hellige Ånd vil vise deg.

1. Tilgi dem som har avvist deg.

Dette er vesentlig. Du kan si: «Men min far er død.» Det har jeg hørt så mange ganger, og hver gang svarer jeg: «Det spiller ingen rolle, fordi det ikke er for din fars skyld du skal tilgi. Det er for din egen skyld.»

Jeg kjenner en fin, ung kristen mann som hørte dette budskapet. Han innså at han i årevis hadde båret på bitterhet, nag, sinne og opprør til sin far, som var død. Han tok med seg sin kone og kjørte mange hundre kilometer til sin fars grav. Han lot sin kone være igjen i bilen og gikk alene bort til graven. Han knelte ned, og i de neste timene øste han ut alle sine forgiftede tanker og holdninger. Han reiste seg ikke opp før han visste at han hadde tilgitt sin far. Da han forlot gravlunden, var han en annerledes person. Han kone kan i dag bekrefte at hun har en helt ny ektemann. Hans far hadde døtt, men hans bitterhet hadde i høy grad vært levende.

Tilgivelse er ikke til gagn for en som er død eller langt borte; tilgivelse er din avslutning av det forholdet som vi taler om. Du må tilgi for din egen skyld. La meg minne deg om noe jeg har sagt mange ganger: Tilgivelse er ikke en følelse; det er en beslutning. Si ikke: «Jeg kan ikke». Når sant skal sies, mener du: «Jeg vil ikke». Men hvis du kan si: «Jeg vil ikke», kan du også si: «Jeg vil».

Det første er da: Du må tilgi alle dem du føler har avvist deg.

2. Legg ned bitterhet, nag, hat og opprør.

Disse 4 reaksjonene følger ofte dyptsittende avvisning.

3. Aksepter den kjensgjerning at du er godtatt i Kristus, at Gud godtar deg.

La meg igjen understreke at det ikke betyr at han bare tolererer deg. Han elsker deg. Han er interessert i deg. Han har omsorg for deg. Jeg vet ikke hvor mange unge mennesker jeg har fortalt dette til og fått se hvordan deres ansikter lyser opp.

4. Det er en ting til du må gjøre, og glem det ikke: Du må godta deg selv.

Det er noen ganger det vanskeligste. Jeg sier til Guds barn at de ikke skal bagatellisere seg selv, ikke kritisere seg selv, fordi de er Guds verk.

Kan det som er formet si til den som formet det:«Hvorfor har du laget meg slik?» Rom 9:20 Det er ikke din sak å gjøre dette.

Gud vet hva han gjør. Bare stol på ham. Som en kristen er det ikke ydmykhet å kritisere seg selv; det er opprør. Du må ikke bagatellisere deg selv. Du er Guds skaperverk, hans mesterverk, det han viet mest tid og omsorg til av alt det han skapte i universet. Du står øverst på listen. Hvis ikke det får deg til å føle deg vel, vet jeg ikke hva som vil det.

Ta imot din utfrielse

Når vi nå har sett på de forskjellige sidene av avvisning, ønsker jeg å invitere deg til å utfri deg selv fra dette. Kanskje det er et område i ditt liv som du aldri har konfrontert tidligere, og nå har den Hellige Ånd blottlagt noe som ditt sinn har nektet å erkjenne. Hvis Herren har vist deg at du trenger å bli satt fri fra avvisning, og du gjerne vil gjøre noe nå, på en praktisk måte, oppfordrer jeg deg til å si høyt følgende erklæring. Og hvis du, når du uttaler disse ordene, begynner å hulke eller gråte, så hold det ikke tilbake! Det vil være umulig for deg å få kjøpt en slik opplevelse, selv for 100 000 kroner eller mer.