Fra avvisning til godtagelse «Hvem kan bære en sønderknust ånd?» (Del 1)

“A wounded spirit who can bear?” (Proverbs 18:14)

I dette brevet vil jeg drøfte et spesielt problem som, etter min oppfatning, berører millioner av mennesker i USA, så vel som utallige andre i verden for øvrig. Som et resultat av min mangeårige tjeneste, er jeg blitt overbevist om at 1 av 5 personer i USA sannsynligvis er berørt av problemet med avvisning på en eller annen måte. En enkel definisjon av avvisning er følelsen av å være uønsket, følelsen av at selv om du ønsker at mennesker skal være glad i deg, er det ingen som er det. Det kan også være ønske om å være med i et fellesskap, men føle seg utenfor – på en måte alltid å stå på utsiden og titte inn. Det er følelsen av å bli avvist. Du kjenner deg forkastet.　Jeg tror at en årsak til at så mange lider under dette problemet i dag, er sammensetningen av vårt samfunn og dets sosiale press, spesielt familieoppløsningen.

Hvis jeg skulle spørre deg: «Hva er det motsatte av avvisning?», ville du sannsynligvis svare: «Å bli godtatt», hvilket er det rette svaret. I dette og det neste brevet vil vi konsentrere oss om hvordan vi skal bevege oss fra avvisning til godtagelse.

Vi begynner vårt studium med et bilde av forkastelse som vi finner i Jes 54:6. Dette er et meget trist bilde av en sønderknust gift kvinne:

“«For Herren har kalt deg som en kvinne som var forlatt og sorgfull i ånden, som en ungdommelig hustru som ble forkastet», sier din Gud.”

Dette er bildet av en ung, nygift kvinne som oppdager at hennes mann ikke elsker henne. Kanskje han ikke tar seg tid med henne eller ikke vier henne nok oppmerksomhet. Det er også mulig at han tenker på å skille seg fra henne og finne seg en annen hustru. Skriften beskriver henne som «forlatt og sorgfull i ånden».

Det er en type sår som er meget tungt å bære. Det beskrives temmelig korrekt i Ord 18:14:

«En manns ånd holder ham oppe i sykdom, men hvem kan bære en sønderknust ånd?»

Denne kvinnen led åpenbart av et slikt sår i sin ånd.

Vi kan avfinne oss med en såret kropp, men en såret ånd er en utålelig lidelse.

Dypere enn vi forstår

Skriften sier også i 1 Kor 2:11:

For hvem blant menneskene kjenner de ting som hører mennesket til, uten menneskets ånd som er i ham? Slik er det heller ingen som kjenner de ting som hører Gud til, uten Guds Ånd.

Et menneskes ånd er dypere enn den mentale forståelsen eller evner som hukommelse og fornuft, og den ånden er den eneste som vet alt om deg. Det er ting ved deg som ditt sinn ennå ikke har oppdaget. Det er fult mulig å bære på sår i årevis, sår som ditt sinn ikke kjenner til. Jeg tror at de kan komme frem ved følgende observasjoner.

Har du noen gang lagt merke til hva som skjer med enkelte når de blir døpt i den Hellige Ånd? – selv sterke, selvbevisste menn? De bryter sammen og begynner å hulke. Jeg har sett det mange ganger. Når det skjer, sier jeg: «Nå har den Hellige Ånd trengt inn i hans ånd, og han løser opp alle de knutene som så lenge har bundet hans indre. Ingen andre enn den Hellige Ånd kunne noen gang ha kommet inn der for å løse opp de knutene.»

En gang jeg ba med en ung mann, skjedde dette med ham. Selv om han allerede var døpt i den Hellige Ånd, hadde Herren nettopp truffet et ømt punkt i hans liv. Av natur var han en temmelig selvbehersket og balansert ung mann. Men da den Hellige Ånd berørte dette området i hans indre, begynte han å hulke som et barn. Jeg sa til ham: «Hør her, skru ikke av dette. Ikke gjeninnta din selvbeherskelse. La det få komme, fordi du ikke kan få kjøpt et slikt øyeblikk for noen pengesum. Det er dyrebart.»

Alt dette illustrerer at det er et område dypt nede i deg som ditt sinn ikke kjenner til. Noen ganger kan ditt sinn til og med avvise å bli konfrontert med dette området inni deg. Psykologer og psykiatere erkjenner det faktum at det er enkelte smertefulle sår som sinnet nekter å konfrontere. Det lukker bare øynene for det. Men såret er der – dypere enn sinnet, dypere enn fornuften, dypere enn hukommelsen. Det er i ånden.

Følelsen av å være forkastet ligger svært ofte i det dype området i ånden. Og ofte, fordi det ligger så dypt, kan ikke folk engang innse at deres problem er forkastelse.

Hvordan avvisning begynner

Let’s consider some examples of how rejection may arise, bearing in mind that there are many forms of rejection.

Jeg husker spesielt et tilfelle med en dame som bodde i Florida. Da jeg en kveld var på besøk hjemme hos henne, gjorde jeg noe jeg sjelden gjør. Jeg sa rett ut til henne: «Søster, hvis jeg ikke tar feil, har du en dødens ånd i deg.» Det er sjelden jeg uttaler noe slikt, fordi det kan skape forviklinger. Men jeg tok sjansen på å si det til henne, fordi det var tydelig at hun trengte hjelp. Det var all grunn for den kvinnen å være lykkelig, men hun var aldri lykkelig. Hun hadde en god ektemann og barn, men hun hadde ingen glede. Jeg sa til henne: «Jeg skal lede en utfrielsestjeneste fredag kveld, og hvis du vil komme dit, skal jeg be for deg.»

Den avtalte kvelden kom denne damen, og da jeg startet utfrielsesdelen av gudstjenesten, satt hun på første rad. Igjen gjorde jeg noe som jeg ikke vanligvis gjør. På et visst tidspunkt i møtet gikk jeg rett bort til henne og sa: «Du dødens ånd, i Jesu navn befaler jeg deg å svare meg: Når kom du inn i denne kvinnen?»

Ånden, ikke kvinnen, svarte meget tydelig: «Da hun var to år gammel.»

«Hvordan kom du inn?» spurte jeg.

Den sa: «Hun følte seg avvist. Hun følte seg uønsket. Hun følte seg ensom.»

Jeg tenkte ved meg selv: Er ikke det merkelig?

Å føle seg avvist i en alder av to år! Denne hendelsen åpnet virkelig min forståelse for et område av menneskers problemer, fordi jeg oppdaget at avvisning kan skje allerede før et barn blir født. Jeg kunne navngi velkjente personer som kunne vitne for deg at de har opplevd dette. Hvis en kvinne går gravid med et uønsket barn, blir et slikt barn ofte født med en avvisnings ånd.

Sårbare mål

En slik avvisning er for eksempel spesielt utbredt blant mennesker i en spesiell aldersgruppe i USA – barn som ble unnfanget under den store depresjonen (i slutten av 1920-årene). Hvorfor? Fordi mange familier allerede hadde altfor mange munner å mette, og tanken på å sette et nytt lite liv inn i verden skapte en følelse av bitterhet. «Hvorfor skulle vi få enda et barn?»

Et tilsvarende problem kan utvikles i et barn som er unnfanget utenfor ekteskap. I de fleste slike tilfeller innebærer det et stort problem for moren, og hun kan få uvilje mot barnet og til og med hate det, fordi det skaper problemer for henne. Også barnet kan bli født med en ånd av forkastelse.

Så kan et barn bli født uten å få kjærlighet og vil derfor lide på grunn av avvisning. Jeg tror at ethvert barn som er født inn i verden lengter etter kjærlighet fra mor og far. Alle barn er skapt slik. Men i mange tilfeller, spesielt i det moderne Amerika, blir ikke alle barn elsket. Eller, selv om barnet blir elsket, vet ikke foreldrene hvordan de skal uttrykke sin kjærlighet. Mange mennesker har fortalt meg: «Jeg antar at far elsket meg, men han visste ikke hvordan han skulle vise sin kjærlighet. Han tok meg aldri på fanget eller gjorde noe for å vise at han var glad i meg.» Det kan også være tilfelle med moren. Følgene er at barnet får denne følelsen av å være uønsket – avvist.

Avvisning og forkastelse kan også komme senere i livet. Som kvinnen vi leste om i Jesaja, kan en kvinne elske sin ektemann og ha et bilde i sitt indre om hvordan det ekteskapelige livet vil være. Hun forestiller seg hvordan mannen skal elske henne og hvordan hun skal bli velsignet med barn. Men på en eller annen måte blir det annerledes. Kanskje mannen elsker henne en stund, men så blir han interessert i en annen kvinne. Eller han kan være en av de mennene som bare ikke vet hvordan han skal vise kjærlighet. Etter en tid føler denne unge kvinnen: «Min mann vil ikke ha meg, han har ikke omsorg for meg. Han setter ikke av tid til meg.»

Reaksjon på avvisning

Avvisning kan ganske enkelt skape en indre holdning av forkastelse som vi bærer med oss. Jeg har imidlertid lært av erfaring at bak hver negativ følelse, reaksjon og holdning er det en tilsvarende åndsmakt. Bak frykt, er det en fryktens ånd. Bak misunnelse er det en misunnelsens ånd. Bak hat er det en hatets ånd.

Svært ofte vil det å gi etter for en viss følelse, åpne døren for denne følelsens ånd så den kan komme inn. Og når denne ånden har kommet inn, har ikke vedkommende lenger full kontroll. For eksempel, en pike som hater sin far fordi han var plagsom, kritisk og ukjærlig kan gifte seg og få egne barn. Så, uten grunn og mot sitt eget ønske, begynner hun urimelig og ondskapsfullt å hate et av barna sine. Hun overfører hatet til sin far til barnet sitt. Det er hatets ånd. Når faren ikke er der, blir hatet rettet mot en annen.

Ofte vil foreldre som har spesielle feil begynne å hate det barnet som ligner dem mest. De hater i virkeligheten sine egne feil, men i stedet for å vende hatet mot seg selv, vender de det mot det barnet som reproduserer disse sporene eller svakhetene som de har arvet fra dem.

På samme måte som det er en hatets ånd, er det også en avvisnings- eller forkastelses ånd. Jeg har første hånds kjennskap til det, fordi jeg i mange år har tatt meg av flere hundre mennesker som trengte utfrielse og som ble utfridd fra disse åndsmaktene.

Rejection is a problem that brings others in its train. There are two different lines of reaction that proceed from rejection. Neither of these, of course, is an absolute law, but they are situations that occur consistently enough to indicate a definite pattern.

Det første sporet

I det første sporet etter en forkastelse, vil den neste reaksjonen langs denne linjen være ensomhet. Ensomhet er noe redselsfullt. Vår moderne verden er full av ensomme mennesker. Noen sitter til med i kirken hver søndag, men er likevel alltid ensomme.

Ensomhet fører til lidelse, og vi kjenner alle mennesker som alltid virker ulykkelige.

Videre fører lidelse og ensomhet ofte til selvmedlidenhet. Du synes alltid synd på deg selv: «Ingen forstår meg. Andre kan, men jeg kan ikke. Hvorfor skapte Gud meg slik jeg er?»

Det trinnet som følger selvmedlidenheten er ofte depresjon – en dyster sinnsstemning som legger seg over deg. Jeg kan i detalj beskrive disse stemningene fordi jeg ofte var plaget av dem. Jeg vet hva jeg snakker om.

Depresjon vil deretter sannsynligvis føre til noe enda mer alvorlig, nemlig fortvilelse, håpløshet: «Det er ikke noe håp, jeg kan like godt gi opp.» Deretter vil fortvilelsen nesten uunngåelig føre til en av to konsekvenser: Den ene er død og den andre er selvmord.

Det er en forskjell mellom død og selvmord. Død er et ønske om å dø. Hvis du noen gang har sagt: «Jeg ønsket at jeg var død», er det meget farlig. Du skal ikke ha sagt det mange ganger før en dødens ånd kommer inn.

Selvmord er mer radikalt: «Jeg kan like godt gjøre det slutt. Hva skal det være godt for å leve?» Ta hele pilleesken. Svelg dem nå.» Eller: «Sett i gang – hopp ned foran det toget og gjør slutt på alt sammen.»

Det andre sporet

Det er også et annet mulig spor som tar en annen retning. Det første skrittet fra forkastelse i denne rekken er hardhet: «Vel, hvis de ikke elsker meg, hva da? Hvem trenger dem forresten? Jeg kan klare meg uten dem.»

Denne hardheten fører til noe som jeg har hatt anledning til å analysere: Likegyldighet. «Jeg bryr meg ikke! Jeg har blitt såret nok. Ingen skal noensinne få såre meg så mye igjen. Jeg vil sette opp en sperring som ingen skal komme igjennom.» Utvendig er du vennlig. Du snakker med mennesker, du spøker, men det er noe på innsiden av deg de ikke kan komme igjennom.

Etter likegyldighet kommer opprør: «De er imot meg, så jeg vil være imot dem. Jeg hater dem. Jeg hater deres religion. Jeg hater deres kirke. Jeg hater deres Gud.» Du vil bli forundret over hvor mange mennesker som har fortalt meg at de en eller annen gang i sitt liv har sagt: «Gud, jeg hater deg!» Det er forferdelig å si noe slikt. Dusinvis av mennesker jeg kjenner har sagt: «Gud, hvorfor har du skapt meg slik? Hvorfor brakte du meg inn i denne verden i det hele tatt?»

Videre fører opprør ganske ofte til heksekunst, noe som ikke umiddelbart er så innlysende, men som i Skriften er nær beslektet med opprør. 1 Sam 15:23 sier: «For gjenstridighet er som spådomssynd.» Når jeg bruker ordet heksekunst, inkluderer jeg hele det okkulte området – å søke falske åndelige opplevelser gjennom Ouija board, spåkone, spiritisme og lignende ting. Mange kan ikke innse at dette i virkeligheten er et uttrykk for opprør – å vende seg fra den sanne Gud til en falsk gud. Men det er et brudd med det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» 2 Mos 20:3. Bruker vi kong Saul som eksempel, ser vi at heksekunst til sist også fører til åndelig og fysisk død (se 1 Krøn 10:13-14).

Fra begge disse reaksjonssporene ser vi derfor at konsekvensene av forkastelsens nærvær i et menneskes ånd kan være ødeleggende.

Å komme til røttene

Jeg vil gjerne peke på at for slike radikale problemer tilbyr evangeliet radikale løsninger, fordi selve evangeliet er meget radikalt. Ikke alle kjenner den bokstavelige betydningen av ordet radikal. Ordet stammer fra det latinske ordet radix, som betyr «rot». Det som er radikalt er derfor «det som går til roten».

I den forstand er evangeliet radikalt. Det går til roten av problemet. Det er det døperen Johannes sa da han talte om evangeliet til fariseerne i Matt 3:

Og allerede nå er øksen lagt til roten av trærne. Så blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden. Vers 10

Dette er et bilde på hvordan Gud mener at vi skal håndtere våre problemer, noe som treet er et bilde på. Gud sier:

Disse tre delene av treet svarer til de tre sidene av folks problemer. Vi begynner med grenene. De er det vi kaller «synder» – ting som å lyve og banne, umoralskhet og avhengighet, det som driver folk og hisser dem opp. Mye av den religiøse aktiviteten er rettet mot «å hogge av noen få grener». «Jeg sluttet å røyke», eller: «Jeg sluttet å være umoralsk», eller: «Jeg skader aldri noen, og jeg går alltid i kirken på søndag.» Alt dette er vel og bra, men det er ikke det egentlige.

Under overflaten

Hvis du bare har kuttet av noen grener, fjernet visse synder, vil du uunngåelig oppdage at andre grener, andre synder, vil ta deres plass, fordi de blir alle holdt oppe av og får næring fra stammen. I min teologiske forståelse kaller jeg stammen «synd». Ikke synder, men synd. Bibelen skiller konsekvent mellom synder, syndige handlinger, og synd, det som forårsaker syndene.

Det er vanskelig å definere synd. Jeg kaller det «en ond, fordervende, åndelig makt som arbeider i mennesker og driver dem til å begå synder». I forsoningen ble Jesus «såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger [eller syndige handlinger]» Jes 53:5. Men i Jes 53:10 står det:

«Ved at du gjorde hans sjel til skyldoffer [eller et offer for synd]».

Det handler om stammen, og det er noe ganske annet. Bibelen opprettholder konsekvent denne forskjellen.

Synd og synder er begge over overflaten, men under overflaten har vi noe annet: Røtter. Fra egen erfaring og studier i Skriften, kan roten beskrives som «selvet» eller «jeg», «egoet». «Jeg ønsker, jeg tenker, jeg liker, jeg liker ikke, se på meg. Jeg er viktig, jeg betyr noe, du har ikke behandlet meg rett. Verden dreier seg rundt meg, stakkars lille meg, ingen elsker meg.» Jeg tror at det er roten. Selv de som har erkjent syndens virkelighet har ikke alltid tatt seg av selvets problem. Men hvis man ikke tar seg av roten, vil problemene fortsette.

I mitt neste brev vil vi fortsette med temaet avvisning og forkastelse og se på løsninger.