Et karakteristisk og viktig kjennetegn på at den Hellige Ånd er nærværende og virker i menigheten er at alle medlemmene deltar aktivt i menighetens liv, tilbedelse og tjeneste. I den faste gudstjenesten i flertallet av kristne kirker og menigheter i dag, er nesten alt virkelig initiativ og all virksomhet begrenset til noen få mennesker.

Menigheten som helhet kan delta i visse faste innslag som salmesang, liturgiske bønner eller tilsvarende. Det kan også være en eller to mindre, faste grupper, som kor og musikere. Men bortsett fra det, er alt virkelig initiativ og all virksomhet overlatt til en eller to personer, mens resten av menigheten forventes å bidra med litt mer enn et sporadisk amen.

Studerer vi imidlertid, med et åpent sinn, livet og tilbedelsen til den tidlige menigheten, slik det skildres i det Nye Testamente, oppdager vi at det var en aktiv deltagelse av alle troende i gudstjenestene. Dette skjedde fordi den Hellige Ånd var til stede og virket i og gjennom de troende.

Menigheten har fått gaver

Det første punktet vi må fastslå, er at de overnaturlige gavene, i henhold til mønsteret i det Nye Testamente, ikke primært ble gitt til hver enkelt troende. De ble snarere gitt – gjennom enkelte troende som et kar – til menigheten eller forsamlingen som en helhet. Derfor kan ikke disse gavene oppnå sin fulle hensikt før de rikelig manifesterer seg og utøves i menighetens liv.

Dette fremheves av Paulus i sin undervisning i 1 Kor 12. I versene 7 til 10 lister Paulus opp 9 spesielle overnaturlige gaver fra den Hellige Ånd og avslutter i vers 11 med ordene: «Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik han vil.» Dette verset tyder på at disse gavene i første instans ble gitt til den enkelte troende. Men Paulus avslutter ikke der.

I de neste 15 versene, fra vers 12 til 26, fortsetter han med å si at den kristne menighet er som et legeme med mange lemmer. Han sammenligner hver enkelt troende med et spesielt lem på et legeme, og han avslutter i vers 27 med ordene: «Nå er dere Kristi legeme, og hver for seg er dere lemmer på hans legeme». Åndelige gaver er ikke først og fremst ment å skulle være til nytte for den enkelte, men for hele menighetens liv og gudsdyrkelse.

Denne sannhet understreker Paulus klart og tydelig i vers 28:

«Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, så til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger.»

Når Paulus her nevner de forskjellige tjenester og den Hellige Ånds gaver, sier han at de alle er innsatt av Gud «i menigheten». Det betyr at de ikke bare skal anvendes til privat bruk av de enkelte troende, men til offentlig manifestasjon i menigheten – blant Guds folk som en helhet.

Lampeholderen

Denne sannheten blir slående fremhevet i en kort lignelse som Jesus brukte i Bergprekenen:

Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset. (Matt 5:15)

De to hovedsymbolene som blir brukt i denne lignelsen er lampen og lampeholderen. Symbolet med lampeholderen kan tolkes ved henvisning til Åp 1:20: «... de sju lysestakene (lampeholderne) som du så, er de sju menighetene.» Gjennom hele Skriften blir en lampeholder (eller lysestake) brukt som symbol for en menighet eller en forsamling.

Symbolet med en tent lampe eller et lys kan tolkes ved å referere til Ord 20:27: «Menneskets ånd er en Herrens lampe.» Derfor er en tent lampe symbolet på den troendes ånd, som er satt til å brenne og skinne ved hjelp av Guds iboende Ånd. Eller ganske enkelt, et tent lys representerer den troende som er døpt i den Hellige Ånd og ild.

Går vi tilbake til Matt 5:15, ser vi at Jesus sier at en åndsdøpt troende rettmessig tilhører lysestaken – dvs. menigheten, Guds folks forsamling. Et lys under et kar er malplassert og unyttig. Akkurat som et tent lys hører til i lysestaken, har en åndsdøpt troende en forpliktelse på seg til å innta sin rettmessige plass i Guds folks forsamling. En troende som har mottatt dåpen i den Hellige Ånd, men som aldri offentlig gjør bruk av noen av Åndens gaver, er akkurat som et lys under et kar.

Fra disse skriftstedene ser vi derfor at dåpen i den Hellige Ånd og de overnaturlige manifestasjonene av den Hellige Ånd, er ment å spille en viktig, effektiv rolle i hele menighetens offentlige liv og tjeneste. Når kraften og nærværet av den Hellige Ånd blir offentlig manifestert på denne måten gjennom forskjellige troende, er resultatet at hele menighetens liv og tjeneste blir fullstendig forvandlet. Hovedansvaret for tjenesten og ledelse av gudstjenesten bæres ikke lenger av en eller to personer, mens resten forblir dovne og passive. Tvert imot, alle medlemmene i forsamlingen begynner å delta aktivt i gudstjenesten, og de forskjellige medlemmene tar seg av hverandre, istedenfor at en eller to betjener alle de andre hele tiden.

Dette er mønsteret som Paulus viser i eksemplet med legemet og lemmene, og det bekreftes med ordene fra apostelen Peter:

Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord. Hvis noen tjener, skal han gjøre det ved den kraft Gud gir, slik at Gud kan bli æret i alle ting ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren og herredømmet i all evighet. Amen. (1 Pet 4:10-11)

Peter sier her at Guds nåde er «mangfoldig». Guds nåde er så rik, så mangesidet, at forskjellige sider av denne nåden kan manifestere seg gjennom hvert enkelt lem, når Guds folk kommer sammen for tilbedelse og tjeneste. Guds nåde er så rik at ethvert lem i menigheten kan motta en spesiell manifestasjon av den. I sin tur kan han således ha noe å betjene alle de andre lemmene med. Det språket Peter bruker her, inkluderer alle menighetens medlemmer; ingen trenger å føle seg utenfor uten en gave eller en tjeneste. Peter sier: «Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den.» Og igjen, i neste vers: «Hvis noen taler ... Hvis noen tjener.» Her er det intet som tyder på at det er en menighet som har en eller to «profesjonelle» heltidsansatte, mens de øvrige medlemmene i hovedsak er passive.

Aktive medlemmer

Dette bilde av menigheten, der alle lemmene er aktive, bekreftes av Paulus:

I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere, at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse, alt etter som Gud har tildelt et mål av tro. For slik som vi har mange lemmer på et legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, et legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer. Vi har da gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Hvis det er profeti, bruk den i overensstemmelse med troen, eller om det er en tjeneste, bruk den i tjenesten. Den som lærer, må ta vare på lærdommen, den som oppmuntrer, må ta vare på oppmuntringen, den som gir, må gi med gavmildhet, den som leder, må lede med iver, den som viser miskunn, må gjøre det med glede. (Rom 12:3-8)

I disse versene sammenligner igjen Paulus den kristne menighet med et legeme, der hver enkelt troende er et lem, og han understreker oppgavene til hvert enkelt lem. Paulus lærer at Gud har tildelt hver troende en spesiell oppgave, en spesiell tjeneste. Gud har også gitt hvert lem et mål eller en del av tro, tilstrekkelig til at hvert lem kan være i stand til å utføre sin tildelte tjeneste på en god måte. Slik fremstiller det Nye Testamente menigheten som et energisk, aktivt legeme, der hvert lem utfører sin spesielle oppgave på en forsvarlig måte. En menighet, der bare en eller to medlemmer skulle ha en aktiv tjeneste, ville, etter NTs normer, være som en kropp der for eksempel hodet, en hånd og en fot fungerte godt, mens resten av kroppen var lammet og unyttig.

I 1 Kor 12 legger Paulus spesiell vekt på den overnaturlige tjenesten som er formidlet av den Hellige Ånd til alle lemmene i en nytestamentlig menighet. Han sier: «Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig» (vers 7). Og påny, når det gjelder den Hellig Ånds 9 overnaturlige gaver: «Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik han vil» (vers 11). Disse ordene gjør det klart at det er Guds uttrykkelige vilje at ethvert medlem av menigheten skal utøve åndelige gaver – de åpne, offentlige, overnaturlige manifestasjonene av den iboende Ånd. Hvis det er troende som ikke fungerer i disse gavene, beror det ikke på at Gud holder dem tilbake, men simpelt hen fordi slike troende (pga. likegyldighet eller vantro) unnlater å gå videre inn i fylden av Guds åpenbarte vilje for sitt folk.

Å utøve gavene

I 1 Kor 14:5 sier Paulus: «Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger. Men enda mer at dere talte profetisk.» Siden Paulus her skriver inspirert av den Hellige Ånd, er hans ord en formidling av Guds vilje til hele hans troende folk om både å tale i tunger og å profetere. Hvis det er troende som ikke liker å bruke disse gavene, er det ikke fordi Gud har holdt tilbake gavene, men ganske enkelt fordi disse troende ikke har kommet inn i fylden av sin arv i Kristus. Herren sa til Josva og til sitt folk under den gamle pakt: «... det er ennå en stor del igjen av landet som skal inntas» (Jos 13:1). Slik er det også med Guds folk i dag under den nye pakt: Det er ennå en stor del av landet som skal inntas.

I 1 Kor 14:13 sier Paulus også: «Derfor må den som taler i en tunge, be om at han må kunne tyde.» Det er klart at Guds ord ber oss ikke å be om noe uten at det er Guds vilje at vi skal ha det. Derfor vet vi at det er Guds vilje at alle skal kunne tale i tunger, og det er også Guds vilje at alle skal kunne tyde det. Siden Paulus allerede har sagt at det er Guds vilje at alle skal kunne tale i tunger, er det også Guds vilje at alle skal kunne tyde det.

Videre sier Paulus i 1 Kor 14:31: «For dere kan alle tale profetisk, én etter én, slik at alle kan lære og alle bli formant (eller oppmuntret).» Intet kunne være enklere enn det. Det er innenfor Guds åpenbarte vilje at alle menighetens lemmer skal kunne utøve den profetiske gaven. For denne generelle åpenbaringen av Guds vilje, setter Paulus bare to begrensninger. I det verset som nettopp ble sitert, sier han, «én etter én». Det betyr at troende skal utøve gaven i tur og orden; ikke mer enn én skal profetere om gangen. Hensikten med det er innlysende, og det bekreftes i de følgende versene; for å unngå forvirring (se vers 33).

Den andre begrensningen når det gjelder utøvelsen av den profetiske gaven er nevnt litt tidligere, i vers 29: «To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det.» Her setter Paulus grensen for hvor mange som kan profetere i en gudstjeneste til to eller tre. Hensikten med det er at ikke hele gudstjenesten skulle bli annektert av en spesiell form for åndelig manifestasjon. Profetier har sin plass i gudstjenesten, men de må ikke legge beslag på hele gudstjenesten. Den Hellige Ånds betjening gjennom Guds folk er mye mer omfattende enn det. En fullstendig gudstjeneste består av mange forskjellige tjenester.

I dette verset sa Paulus også tydelig at «de andre må bedømme det». Ordet andre her står i flertall på gresk, noe som betyr resten av folket, eller de øvrige Åndsfylte troende, som er i stand til å gjenkjenne en ekte ytring av profetisk gave. Også her ser vi at Paulus inkluderer alle lemmene. Han peker ikke bare ut en profesjonell Herrens tjener til å bedømme, men overlater ansvaret til alle de troende.

Dette stemmer overens med det Paulus sier i 1 Tes 5:19-21:

Utslokk ikke Ånden! Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!

Disse tre versene er rettet til vanlige troende kristne, og de må betraktes som en enhet. Det er galt for troende å utslukke eller avvise bevegelser og manifestasjoner av den Hellige Ånd iblant dem. Det er også galt for troende å innta en kritisk, foraktelig eller vantro holdning til manifestasjonen av den profetiske gaven. På den annen side, når denne gaven utøves, skal de troende prøve det som sies i henhold til Skriftens normer og bare godta eller ta til seg det som er rett – det som stemmer med Skriftens normer og mønstre.

Vi ser at Paulus omhyggelig beskytter seg mot noe som kan være falskt eller uriktig når det gjelder utøvelse eller manifestasjoner av åndelige gaver. Men, med dette ene forbeholdet, erklærer Paulus gjentatte ganger og ettertrykkelig at alle troende i menigheten kan – og bør – glede seg over å utøve en åpen manifestasjon av åndelige gaver.

Alle deltar

Hva er resultatet i en menighet når alle dens medlemmer fritt og åpent bruker åndelige gaver på denne måten? I 1 Kor 14:26 beskriver Paulus hvordan en slik gudstjeneste skal være. Han sier:

«Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, har hver av dere en salme, en lære, en tunge, en åpenbaring, en tydning. Alt må skje til oppbyggelse.»

Legg merke til uttrykket, «har hver av dere» – en salme, en lære, en tunge, en åpenbaring, en tydning.

I det store og hele, når kristne kommer sammen i dag, kommer de hovedsakelig for å motta, ikke for å delta. De kommer for å bli velsignet, for å bli helbredet, for å høre på en forkynner. Men slik var det ikke i den nytestamentlige menigheten. Der kom ikke medlemmene i første rekke sammen for å få, men for å delta. Paulus nevner forskjellige mulige former for deltagelse.

  • En salme ville bety en viss form for musikalsk deltagelse. Det kunne enten være et produkt av naturlig talent eller en overnaturlig gave fra den Hellige Ånd.
  • En lære ville bety evnen til å formidle visse sannheter fra Guds ord.
  • En tunge og en tydning dekket vanligvis de tre overnaturlige ytringene: tunger, tydning og profeti.
  • En åpenbaring ville dekke hver av de tre viktigste åpenbaringsgavene: et visdomsord, et kunnskapsord og å kunne bedømme ånder.

På denne måten – hovedsakelig ved bruk av de overnaturlige, åndelige gavene – hadde alle medlemmene noe de kunne bidra med i menighetens gudstjeneste. Derved kunne de oppfylle det påbudet som Peter kom med: «Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den.» Evnen til å betjene hverandre berodde hovedsakelig på den kjensgjerning at de hadde mottatt disse overnaturlige, åndelige gavene.

Hadde deres evne til å betjene hverandre bare vært avhengig av utdannelse eller naturlig utrustning, ville mange av dem bare ha oppført seg slik vi ser i de fleste kristne forsamlinger i dag. Hovedansvaret for gudstjenesten ville bare ha ligget på noen få av medlemmene, og resten ville hovedsakelig ha vært passive, uten noen mulighet for åndelig deltagelse eller utvikling.

Den eneste måten vi kan unngå en slik begrensning og frustrasjon på, er ved at den Hellige Ånd, ved sin overnaturlige tjeneste i menigheten, fordeler åndelige gaver individuelt til medlemmene, etter sin egen vilje. På den måten blir medlemmene utfridd fra og løftet ut av sine naturlige begrensninger og ført inn i en åndelig tilstand, der de alle kan medvirke fritt og sammen delta i menighetens gudstjeneste. På den måten kan alle lemmene på Kristi legeme bli aktiviserte, i stedet for at bare noen få lemmer deltar, mens resten blir som tilskuere. Slik kan Kristi kropp, som en helhet, bli i stand til å oppfylle sin bestemte oppgave.

18
Dele