Tillit

Hvis du kunne overbevise folk om at landets økonomi kommer til å bryte sammen og du kunne få alle mennesker til å snakke om det, hva tror du resultatet ville bli? Økonomien ville bryte sammen! Den enkle årsaken til det er at landets økonomi er basert på en viktig forutsetning: Tillit. Det gjelder også for ethvert liknende system – finansielt, politisk eller åndelig. Hvis tilliten blir underminert, vil det uten tvil føre til katastrofe.

I denne artikkelen vil jeg undersøke tre temaer som er knyttet til tillit: Tillit til Gud, tillit til våre trossøsken og advarsler mot å miste vår tillit. (Det engelske ordet confidence er her brukt i alle de sammenhenger der grunnspråkene bruker forskjellige ord – som på norsk: tillit, tiltro, sikkerhet, trygghet, tilflukt, frimodighet)

Confidence in God

I want to examine various examples of confidence toward God, first from the Old Testament and then from the New. If you will approach these Scriptures in faith, I really believe your heart will be filled with godly confidence. A tremendous note of confidence and victory is sounded in the opening verses of Psalm 27:1-3:

Hemmeligheten til Davids seire gjennom livet var hans sterke tillit til Gud. Uansett hva som hendte, enten hans fiender kom mot ham for å drepe ham eller hærstyrker samlet seg til krig mot ham, var han fullstendig trygg i Herren.

Hemmeligheten til Davids seire gjennom livet var hans sterke tillit til Gud. Uansett hva som hendte, enten hans fiender kom mot ham for å drepe ham eller hærstyrker samlet seg til krig mot ham, var han fullstendig trygg i Herren. I Ord 3:23-26 finner vi et annet vakkert uttrykk for tillit.

“Then you will walk safely in your way, and your foot will not stumble. When you lie down, you will not be afraid; yes, you will lie down and your sleep will be sweet. Do not be afraid of sudden terror, nor of trouble from the wicked when it comes; for the LORD will be your confidence, and will keep your foot from being caught.”

Bibelen underviser konsekvent om at Guds folk ikke trenger å frykte. Derfor er jeg imot en lære eller profeti som formidler frykt til Guds folk. Gud sier her: «Når de onde kommer med problemer og vanskeligheter, er det ikke ditt problem. Hvis ikke du er ond, vil det ikke ramme deg.» Vers 26 forteller oss nøyaktig hvor vi skal finne vår sikkerhet: «For Herren vil være ved din side [hebr. 'ved dine hofter' – eng. 'your confidence' (din sikkerhet)], og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget.»

Ord 14:26 sier: «I Herrens frykt (ærefrykt for Herren) er det en sterk tilflukt, der skal hans barn ha et vern.» Hvis vi har en rett holdning overfor Gud, er det ingen grunn til engstelse. Han er vårt vern og vår beskytter.

I GT sier Jesaja: Så sier Herren Gud, Israels Hellige:

«Hvis dere vender om og hviler, skal dere bli frelst, i stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. Dere sa: «Nei, vi vil flykte på hester.» – Derfor skal dere sannelig flykte! – Og dere sa: «Vi skal ri på raske dyr.» Derfor skal de som forfølger dere, være raske. Jes 30:15-16

Gud ber sitt folk om å vende tilbake til ham for å finne hvile og vise ham tillit. De som avviser Guds kall til hvile, tillit og sikkerhet, vil snart erfare at deres problemer overvelder dem, uansett deres fluktplaner. Om og om igjen er dette åpenbart gjennom Israels historie. Når Guds folk var lydige mot ham, ble deres fiender beseiret, og Israel hadde fred. Men når Israel stolte på sin egen styrke, ble de beseiret og til sist spredt ut til nasjonene.

I NT er det greske ordet parrēsia, som er oversatt med frimodighet, tillit, et meget sterkt ord. Det knytter seg spesielt til frimodighet i tale. I sekulær gresk språkbruk betyr det «talefrihet», eller retten til å si hva du tenker – nesten nøyaktig motsvarende talefriheten i den amerikanske konstitusjonen (og den norske Grunnlov). Det innebærer at du ikke må tie stille når det gjelder din tro. Du har en ubetinget rett til å tale om den, og ingen kan få deg til å tie. Det er et rettsgyldig ord.

Det første skriftstedet vi skal se på i NT handler om å ha tillit til Gud i bønn.

«Elskede! Hvis vårt hjerte ikke fordømmer oss, har vi frimodighet for Gud [vi kan si alt vi har på hjertet]. Og hva vi enn ber om, det får vi fra ham, for vi holder hans bud og gjør de ting som er til behag for ham» (1 Joh 3:12-22).

Igjen ser vi at forutsetningen for å få bønnesvar er tillit (frimodighet). La ikke djevelen stjele frimodigheten fra deg. Gjør bruk av dine rettigheter og friheten til å be, fordi Jesus kjøpte den for deg. Den er nedskrevet i din grunnlov.

Et annet angrep fra fienden, som mange kristne har vanskeligheter med, er fordømmelse. Rom 8 viser oss at livet i ånden er et liv i frihet, uten en skygge av fordømmelse. Du kan ikke komme inn i eller leve det livet som beskrives i Rom 8 hvis du lever under fordømmelse. Denne vesentlige forutsetningen fastslås i det første verset: «Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.»

Fordømmelse er den store hindringen for å komme ut i frihet, glede, fred og kraft i den Hellige Ånd. Men en tillitsfull innstilling vil hjelpe oss så vi kan overvinne denne hindringen.

Confidence in other believers

Det andre området når det gjelder tillit er tilliten til våre trossøsken. Vi kan sannsynligvis være enige om at det er enda vanskeligere enn å ha tillit til Gud.

Vi legger merke til at det engelske ordet confidence er brukt for å oversette forskjellige greske ord, avhengig av om det gjelder tillit til Gud eller til mennesker. Det er imidlertid innlysende at Gud ikke forventer at vi skal ha den samme grad av tillit til våre trossøsken som han vil at vi skal ha til ham, men han forventer at vi skal stole på dem.

Det fremgår tydelig fra Paulus brever at han hadde like vanskelige mennesker å forholde seg til som vi har i dag. Korinterne drakk seg fulle ved nattverdsmåltidene; de misbrukte Åndens gaver; en mann hadde samleie med sin fars kone; de måtte ha økonomisk veiledning. De hadde mange problemer! Men jeg ønsker at du skal legge merke til hva Paulus sa til de menneskene i sitt neste brev til dem, etter at han hadde

«strammet dem opp» i det første brevet: Og jeg skrev nettopp dette til dere, for at jeg ikke, når jeg kom, skulle ha sorg av dem som jeg burde ha glede av. For jeg har den tillit til dere alle at min glede også er den glede dere alle har. 2 Kor 2:3

Det er en forbløffende uttalelse i betraktning av de problemene disse menneskene hadde. Paulus sier her at han har tillit til dem i alle ting! Det sier meg at Paulus var en troskjempe.

Jeg tror at evnen til å ha tillit til mennesker er et tegn på åndelig modenhet. Jeg tror videre at hvis jeg har tillit til mennesker, har det innvirkning på dem. Hvis foreldre har tillit til sine barn, blir de oppmuntret; hvis de tviler på dem og kritiserer dem blir de nedtrykt og usikre.

Foreldre som alltid kritiserer og aldri roser barna sine kan tro at de er dyktige. Men det å peke på feil hos et menneske beviser ikke at du er dyktig, fordi menneskers feil er vanligvis synlige for alle. Å ha tillit til mennesker er mye vanskeligere enn å tvile på dem eller kritisere dem, og det kreves kraft fra den Hellige Ånd.

La oss se på noen andre skriftsteder som handler om tillit til våre trossøsken.

Jeg har tillit til dere i Herren, at dere ikke vil tenke noe annet. Men den som plager dere skal få sin dom, uansett hvem det er. Gal 5:10

Og jeg er helt overbevist om dette, at han som har begynt den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Fil 1:6

Kan du tro dette om alle i din menighet? Tror du virkelig at Herren vil fullføre det han har begynt i hver og en av dem? Hvis du gjør det må du føle forskjellig overfor de ulike menneskene du er sammen med. Du kan fremdeles være klar over deres problemer, men du vil forstå dem i en annen sammenheng.

Jeg er overbevist om at Herren aldri startet noe han ikke kunne fullføre. Jeg anvender dette på meg selv. Da Herren tok hånd om meg, fikk han en masse problemer. Likevel tok han seg av dem i tiltro til at han kunne løse dem.

Da jeg var nyfrelst, etter å ha vært både lektor, student og filosof, trodde jeg egentlig at Herren var nokså heldig som fikk tak i meg! Men etter hvert som han begynte å behandle meg, innså jeg at slik var det ikke. Jeg ble klar over at da Herren tok hånd om meg, tok han på seg en mengde problemer som ville kreve uendelig tålmodighet og visdom for å kunne ta hånd om. Men jeg takker Gud for at jeg i dag kan dele hans tro på at han vil fullføre det han begynte – selv i meg!Paulus kommer med en annen bemerkelsesverdig påstand i 2 Tess 3:3-4:

Men Herren er trofast, og han skal styrke dere og vokte dere for den onde. Og vi har den tillit til dere i Herren, at dere både gjør og vil gjøre det som vi pålegger dere.

Hvor mange pastorer kan si dette om de menneskene som betrakter dem som sine ledere? Hvis pastorer har tillit til sine folk, vil det både motivere og oppmuntre dem i Herren. Men hvis en pastor bare ser deres problemer, vil de snart bli mismodige og selvfordømmende.

Tillit frigjør de menneskene du har tillit til. Jim Moore sa en gang: «Når en mann krangler med sin kone er hans viktigste våpen å gi henne følelsen av fordømmelse.» Hvis du fordømmer din kone, vil du påføre deg selv et problem som du før eller senere vil stå over for. Men hvis du oppmuntrer henne ved å vise tillit, vil du gi henne fred og trygghet.

Warnings about lost confidence

La oss ut fra Hebreerbrevet studere noen advarsler mot å gi opp vår tillit. Det største problemet for hebreerne var at selv om de startet i tro, gikk de tilbake til forordningene i den gamle pakt. De startet i Åndens frihet, men vendte tilbake til de religiøse ritualene og reglene. Ingen av dem gir tilstrekkelig grunnlag for trygghet.

Det er fem forskjellige advarsler i Hebreerbrevet. Alle er skrevet til troende. Vi vil undersøke tre av de fem, noen av de alvorligste advarslene i Det nye testamente. I hovedsak skriver forfatteren: «Gi ikke avkall på din tro; bli ikke så religiøs at du ikke kan fryde deg i Herren, og bli ikke så alvorlig at din tro ikke lenger gir deg glede.» Vi kan bli så opptatt av å gjøre det vi burde gjøre at vi mister gleden ved å gjøre det.

Et av de største aktiva ved det åndelige livet er spontanitet. Vi har ikke råd til å miste det. Når jeg ser tilbake på mitt liv, oppdager jeg at de fleste viktige beslutninger jeg tok virket helt tilfeldig. Det får meg ikke akkurat til å virke så åndelig, men det er sant. For eksempel, da jeg kom til USA i 1963, noe som var et vendepunkt i livet mitt, skjedde det helt tilfeldig.

Alle de planer og arrangementer som vi kan gjøre er ikke tilstrekkelig; de får ikke gjort jobben. Planer som bygger på rent menneskelig dyktighet frembringer bare en Ismael. Han var det beste Abraham kunne oppnå uten Guds overnaturlige nåde og makt, men Ismael var ikke bra nok.

Et kriterium jeg har brukt for å avgjøre om noe er fra Gud eller ikke er å undersøke om det er overnaturlig. Hvis det utelukkende beror på min planlegging og mine avtaler, må jeg virkelig spørre om det er fra Gud. Jeg mener at vi skal være praktiske og arbeide med tingene, men deres utgangspunkt må være overnaturlig.

Det er forskjellen mellom Ismael og Isak. Ismael ble unnfanget på en naturlig måte, men Isaks unnfangelse var overnaturlig. Isak var så fjernt fra Abrahams egne tanker og muligheter som himmelen er over jorden.

«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jes 55:8-9).

Vi planlegger på det jordiske nivå; Gud starter på det himmelske nivå. Det betyr ikke at tingene ikke blir utført på jorden, men vi må være sikre på at de stammer fra den himmelske verden.

Ting som kommer i stand ved menneskelig planlegging vil ikke overleve de påtrykk og vanskeligheter vi må igjennom. Mitt første ekteskap med Lydia ble innledet på en overnaturlig måte. Gud viste meg hvem jeg skulle gifte meg med. Senere ble Lydia og jeg utsatt for slike vanskeligheter som vi aldri ville ha overlevd hvis vårt ekteskap hadde vært basert på ren menneskelig planlegging.

Det samme var tilfelle med mitt andre ekteskap; med Ruth. I dette tilfelle ble Guds vilje for oss åpenbart for oss begge, uavhengig av hverandre og på en overnaturlig måte; det startet ikke på det menneskelige plan. Som institusjon ble ekteskapet til i Guds tanker; ikke i menneskets. Det er derfor det er et hellig sakrament.

Det er tre spesielle skriftsteder i Hebreerbrevet som omfatter betingelser basert på tillit. Det første er Heb 3:6:

Men Kristus var trofast som sønn over sitt eget hus, og vi er hans hus, om vi helt til enden holder fast på frimodigheten og rosen som håpet gir.

Vi har sett at tillit kan uttrykkes som «talefrihet» – Gud ønsker at vi skal rose ham. I den sanne menighet skal vi være frimodige og tillitsfulle, og vi skal lovprise Gud til enden.

Det andre er Heb 3:14, som lyder:

For vi har fått del i Kristus, så sant vi helt til enden holder fast på den tillit vi hadde fra begynnelsen.

Dette skriftstedet viser at vår frelse er betinget av at vi ikke mister vår tillit. I tradisjonell teologisk terminologi er dette kjent som «de helliges utholdenhet». De som ikke holder ut kan ikke betegnes som hellige.

Til sist finner vi i Heb 10:35-36 en referanse fra militærlivet:

Kast derfor ikke bort frimodigheten deres, som har stor lønn. For dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet.

En viktig del av soldatens utstyr var skjoldet. I gresk litteratur kan vi lese at den største vanæren for en soldat var å kaste fra seg skjoldet og løpe fra slagmarken. Når forfatteren skriver: «Kast derfor ikke bort», tror jeg at han har i tankene den vanæren det er å kaste fra seg skjoldet. I virkeligheten sier han: «Kast ikke fra deg frimodigheten din, som er ditt skjold. Kast den ikke bort, fordi du vil få stor lønn hvis du holder fast på den.» Vi må holde et fast grep om frimodighetens skjold og beslutte oss til ikke å miste den for noen pris.

Ser vi fremover, forstår vi at fremtiden både er utfordrende og skremmende. Over hele verden er freden truet, og omveltninger og uvisshet preger dagene. Men bortenfor dette, har vi som kristne en Konge som har en plan og et svar til vår spesielle situasjon. Det er han som har sagt at han vil være vårt tilfluktssted i stormfulle tider. Hans kongerike kan ikke rystes, og den grunnvollen vi bygger på kan ikke svikte.

Derfor må hver og en av oss ta til seg løftene i Ord 3:23-26 som er gitt til dem som har sin sikkerhet i Herren:

Da skal du vandre trygt på din vei... Når du legger deg, skal du ikke være redd... Frykt ikke for plutselig skrekk, eller for ugudeliges ødeleggelse når den kommer. For Herren skal være ved din side (les: din sikkerhet).