Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! (1 Tess 5:23)

Paulus ber for disse kristne at de må bli helliget helt igjennom, og han spesifiserer de tre områdene som omfatter hele menneskets personlighet: ÅND, SJEL OG LEGEME.

Skillet mellom disse tre delene i vår personlighet er lite forstått blant mange kristne. Bibelen, derimot, gir oss et helt spesielt «speil» som både åpenbarer deres egenart, deres nære forbindelse med hverandre samt viser oss hvordan hver enkelt del egentlig skal fungere. Vi mennesker blir utsatt for mye indre frustrasjon og disharmoni når dette speilet ikke blir benyttet på rett måte.

I begynnelsen på skapelsen av mennesket sa Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde» og «etter vår liknelse» (1 Mos 1:26). Bilde setter fokus på menneskets ytre utseende. Mennesket minner om og ligner på Guds utseende på en måte som ingen annen skapning kan vise til. Det var derfor helt naturlig da Guds Sønn kom for å ta bolig her på jorden, at det ble i skikkelsen av et menneske – ikke som en okse eller en bille – heller ikke i form av en himmelsk skapning, eksempelvis en seraf.

Liknelse viser til menneskets indre natur. Skriften peker på Gud som en tre-enighet: Fader, Sønn og Ånd. På samme måte åpenbarer Skriften at mennesket er tre-enig. Det består av ånd, sjel og legeme.

Utleggingen av skapelsen av mennesket beskriver hvordan denne tre-enige natur ble dannet: Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. (1 Mos 2:7)

Menneskets ånd ble til fra Guds egen innblåste pust. Legemet ble formet ut av leire som igjen ble skapt om til en levende kropp. Umiddelbart ble mennesket en levende sjel.

Sjelen som således ble formet kalles egoet, individets personlighet. Det blir vanligvis beskrevet som bestående av tre deler: viljen, forstanden og følelsene. Det har ansvaret for å ta personlige avgjørelser og uttrykker seg på følgende tre måter: «Jeg vil,» «jeg tror» og «jeg føler.» Uten en berøring av Guds overnaturlige nåde så vil all menneskelig opptreden være kontrollert av disse tre opphav.

Mennesket ble skapt for å ha personlig fellesskap med Gud, men på grunn av syndig ulydighet ble det fremkalt skjebnesvangre virkninger i alle de tre deler av menneskets personlighet.

Virkninger av synd

Menneskets ånd døde da fellesskapet med Gud ble brutt. Det var oppfyllelsen av Guds advarsel: «Men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø» (1 Mos 2:17). Adams legeme døde ikke fysisk, imidlertid, før det var gått over 900 år.

Ved å bruke sin vilje i direkte ulydighet mot Gud, ble mennesket en opprører i sin sjel. Fra den tid har ethvert menneske nedstammet fra Adam arvet den samme opprørsnaturen.

I Ef 2:1-3 beskriver Paulus resultatene av opprøret som siden har hatt innvirkning på oss alle:

Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i ulydighetens (opprørets) barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.

Som et resultat av synd har vi alle dødd i vår ånd. I vår sjel har vi alle gjort opprør mot Gud. Vårt legeme har også blitt underlagt fordervelse – enten det gjelder sykdom, forfall eller død.

Guds uendelige kjærlighet, derimot, er således at han hele tiden lengter etter gjenopprettelse til felleskap med mennesket. «Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss» (Jak 4:5). Således gjennom Jesu offerdød på korset har Gud åpnet en vei for gjenopprettelse av det fellesskapet som gikk tapt.

Virkninger av frelsen

I Ef 2:4-5 fortsetter Paulus å beskrive frelsesverket i vår ånd:

«Men Gud som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser.»

Vår ånd, nå gjenforent med Gud, er blitt levende nok en gang. På samme tid blir vår sjel – gjennom omvendelse og tro – satt fri fra opprør og forlikt med Gud.

For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. (Rom 5:10-11)

år vi innser at vi alle har vært i opprør mot Gud, så forstår vi hvorfor det ikke kan være noen ekte frelse uten omvendelse. Omvendelse betyr å legge ned sitt opprør og underlegge seg Guds rettferdige dom/styre.

Frelsen sørger også for legemet. Utfridd fra syndens slaveri blir vårt legeme et tempel hvor den Hellige Ånd tar bolig, og våre lemmer blir våpen for rettferdighet (Rom 6:13). Deretter, ved Kristi tilbakekomst, blir vårt legeme forvandlet til et udødelig legeme, akkurat slik som med Jesus selv!

Betingelser for disippelskap

Jesus gav apostlene i oppdrag å gjøre disipler av alle nasjoner. Han ba dem ikke verve kirkegjengere. Disippelskap krever en radikal respons i fra hver del av personligheten – legeme, sjel og ånd.

Kravet til våre legemer er gitt i Rom 12:1: «...at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag....» Det blir krevd av oss å bringe våre legemer på Guds offeralter på samme fullkomne måte som israelittene under den gamle pakten ofret dyrene på sine offeralter. Men det er likevel en viktig forskjell. Israelittene drepte dyrene som de ofret til Gud. Det legemet som vi ofrer til Gud skal være et levende offer.

Og i det øyeblikket dette skjer, så tilhører ikke våre legemer oss selv lenger. De blir Guds eiendom, Guds tempel. Vi er bare tjenere som må stå til regnskap for Gud, for den måten vi har tatt vare på hans tempel. Det som skjer med altfor mange kristne i dag, er at de fortsetter å behandle legemene sine som om de fortsatt eide dem og fremdeles tror de kan gjøre hva de vil med dem.

Når det gjelder sjelen vår, så stadfester Jesus sin betingelse i Matt 16:24-25:

Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv (bokstavelig talt, sin sjel), ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv (sin sjel), skal miste det (den). Men den som mister sitt liv (sin sjel) for min skyld, skal finne det (den).

Vårt kors er det stedet hvor vi velger å dø. Gud tvinger ikke dette på oss. Vi tar det opp etter vår egen frie vilje. Det er da vi må fornekte vår sjel. Med det menes det at vi sier «nei» til de tre behovene som kommer fra sjelen: «Jeg vil,» «jeg tror» og «jeg føler». Fra nå av blir vi ikke kontrollert av disse tre motivene. De er erstattet med Guds ord og Guds vilje. Ettersom vi adlyder Guds ord og hans vilje, så finner vi det nye livet som Jesus tilbyr oss. Det er bare ved å dø at vår sjel kan finne dette nye livet.

Når vi innfrir Herrens betingelser for våre legemer og vår sjel, blir vår ånd satt i frihet til å gå inn i et fellesskap med Gud som er herligere enn det som ble tapt gjennom syndefallet. I 1 Kor 6:15-17 advarer Paulus de kristne mot en umoralsk, seksuell forbindelse med en prostituert da det ville bety at de blir ett legeme med den prostituerte. Deretter som en direkte motsetning til dette, sier han følgende: «Men den som holder seg til Herren, er en ånd med ham.»

Hentydningen er helt klar. Den forløste ånd kan nå dele et fellesskap med Gud som er likeså nært og intimt som en seksuell forbindelse med en prostituert ville vært for legemet. Det er bare vår ånd, imidlertid – ikke sjelen eller legemet – som kan erfare dette direkte, intime fellesskapet med Gud.

Det er først og fremst gjennom tilbedelse at vår ånd kommer inn i dette fellesskapet med Gud. I Joh 4:23-24 sier Jesus følgende:

«De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet... Gud er ånd, og (alle) de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» Han gjør det helt klart at sann tilbedelse er en handling som springer ut fra vår ånd.

I mange menigheter og kirker i dag er det liten forståelse for hva sann tilbedelse innebærer.

Det er fordi vi ikke har oppdaget forskjellen mellom ånd og sjel. Tilbedelse er ikke underholdning. Det hører hjemme i teateret, ikke i menigheten. Heller ikke er tilbedelse det samme som lovprisning. Vi lovpriser Gud med vår sjel, og det er rett at vi gjør så. Gjennom vår lovprisning har vi adgang til Guds nærvær. Men i det øyeblikk vi befinner oss i hans nærvær, så er det gjennom tilbedelse at vi kan ha ekte fellesskap med ham.

Det å være i stand til å tilbe Gud på denne måten, er målet for frelsen – først her nede på jorden og senere i himmelen. Det er den høyeste og mest hellige aktivitet som et menneske kan komme inn i. Men det er bare mulig når sjelen og legemet legger seg inn under sin ånd og er i harmoni med denne. Slik tilbedelse er ofte altfor dyp for ord. Den frembringer et intenst og stille fellesskap med Gud.

26
Dele