The two previous letters in this series, Preparing to Reign with Christ have identified the characteristics required to reign with Christ and the spiritual nature of the context. This last letter in the series explains the necessity for Christians to take God and His Word seriously.

Da jeg nylig mediterte på forskjellige definisjoner av tro, fikk jeg min egen: Tro er å ta Gud på alvor. Det var fordi jeg møtte så mange kristne som hevdet at de hadde tro, men som ikke tok Gud på alvor.

Å ta Gud på alvor betyr å ta hans Ord på alvor. Hvis et menneske snakker til oss og vi ignorerer – eller til og med avviser – mye av det vedkommende sier, tar vi ikke ham eller henne alvorlig. Det er respektløst.

Dette gjelder også i vårt forhold til Gud. Hvis vi ignorerer eller avviser mye av det han sier til oss i Bibelen, tar vi ham ikke alvorlig. I virkeligheten behandler vi ham respektløst. Men det er slik mange kristne forholder seg til Gud. De behandler hans Ord som en lunsjbuffet, der de velger ut de rettene som de liker best og overser de øvrige.

Guds ord henvender seg til oss på 4 praktiske måter: Hans løfter, hans bud, hans forbud og hans advarsler. Vi skal i tur og orden gi noen eksempler som viser hvordan de kan angå oss.

Guds løfter

De 4 evangeliene inneholder mange vidunderlige løfter fra Jesus, men før vi kan gjøre krav på dem, er det viktig at vi forstår hvem de enkelte løftene var gitt til. De som skrev evangeliene skiller klart mellom de ordene som Jesus talte til sine disipler og det han sa til menneskemengdene eller til de enkelte menneskene som ikke var disipler. Det er mer enn 900 vers der han talte til disiplene og omtrent 860 som er rettet til andre mennesker.

Kjennetegnet på sanne disipler var forpliktelse. Jesu disipler hadde, uten forbehold, forpliktet seg til å adlyde og etterfølge ham, uansett hva det kostet dem. Jesus stilte følgende betingelser:

Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. På samme måte er det med hver og en av dere: Den som ikke oppgir alt han har, kan ikke være min disippel. Luk 14:27, 33

Selvsagt var ingen som lever i dag til stede da Jesus uttalte dette. Før vi personlig tar til oss noen av hans løfter, må vi spørre: Er jeg en slik person som Jesus talte til? Gjelder hans løfter meg? Har jeg rett til å kreve dem?

For eksempel rommer Johannes 14 herlige løfter, som:

Hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre ... Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal Jeg gjøre det. ... For jeg lever, og dere skal leve. Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere... La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt! Joh 14:13-14, 19, 27

Men disse herlige løftene ble bare gitt til en gruppe forpliktede disipler. Peter talte på vegne av dem alle da han sa: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg» (Luk 18:28). Å gjøre krav på disse løftene uten å oppfylle denne betingelsen er ikke tro, men arroganse. Hver og en må spørre seg selv: Er jeg en disippel – eller bare medlem i en menighet?

Guds bud

På dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder hans bud. Den som sier: «Jeg har lært ham å kjenne,» og ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. 1 Joh 2:3-4

Vårt gjensvar til Guds bud åpenbarer vår sanne åndelige tilstand. Lyder vi dem, er det et bevis på at vi kjenner Gud.

Bibelen inneholder mange bud som dekker ulike områder av vårt liv, men Jesus oppsummerer dem i ett, som har forrang fremfor alle de andre:

Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre. Joh 13:34-35

Ved å adlyde dette budet, oppfyller vi hele loven: «For hele loven er oppfylt i ett ord, nemlig dette: Du skal elske din neste som deg selv!» (Gal 5:14). Kjærlighet (gresk: agape) er alle de andre budenes endemål:

«Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro. Fra dette har noen fart vill og vendt seg bort til tomt snakk» (1 Tim 1:5-6 NB).

Enhver religiøs aktivitet som ikke bevirker kjærlighet er bare bortkastet strev.Det er på dette grunnlag vi må bedømme vår lydighet mot Guds bud. Vi må stille oss følgende spørsmål: Er mitt liv et uttrykk for Guds kjærlighet?

Guds forbud

Elsk ikke verden eller de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er Faderens kjærlighet ikke i ham 1 Joh 2:15

Her forbyr Gud oss å elske verden. Han tvinger oss til å gjøre et valg. Vi kan elske verden, eller vi kan elske Gud, vår Far. Men vi kan ikke gjøre begge deler. Det må bli det ene eller det andre – enten Guds kjærlighet eller verdens kjærlighet.

I nytestamentlig språkbruk omfatter «verden» alle mennesker og all aktivitet som ikke er underordnet det rettferdige styre til Guds oppnevnte hersker, Jesus Kristus. Som sådan er verden – enten bevisst eller ubevisst – i opprør mot Gud. Å elske verden betyr derfor å ta del i dette opprøret.

Verden tiltrekker oss alle uhyre sterkt. Den forfører oss med mange fristelser. Noen virket temmelig harmløse, men inne i dem er det en underfundig opprørsk gift.

Media er en hovedkanal for verdens innflytelse med alle de former for underholdning de tilbyr. Jeg har kommet til den konklusjon at «underholdning» ikke er noe for en kristen hvis den gjør folk fullstendig passive. I Bibelen fastsatte Gud gledesfylte høytider for sitt folk, og folket tok aktivt del i feiringen. De var ikke bare passive tilskuere.

Videre er mye av vår tids underholdning gjennomsyret av moralsk og åndelig urenhet og har en snikende forurensende virkning. For noen år siden så Ruth og jeg en film-komedie med fremragende skuespillerkunst – men den hadde noen få sekvenser med en motbydelig språkbruk. Vi hadde lyst til å gå og se den en gang til, men omsider bestemte vi oss for ikke å utsette den Hellige Ånd i oss for den motbydelige språkbruken i filmen.

Til sist bestemte vi oss for at vi aldri frivillig skulle utsette oss for noe som forherliget synd og vanæret Jesus Kristus. Vi gjorde det også til et prinsipp at vi ikke skulle ha noen bøker eller andre ting i vårt hjem som vanærer Jesus. Virker dette radikalt? Kanskje det gjør det. Men den kristne tro er radikal!

Guds advarsler

I Matteus 24 gir Jesus en profetisk forutsigelse om forholdene i de siste dager. I vers 4 begynner han med å advare mot forførelse: «Se til at ingen forfører dere!» I vers 11 gjentar han advarselen: «Mange profeter skal stå frem og forføre mange.» Den største faren, som skiller seg ut for de kristne i de siste dager, er forførelse.

I dette kapitlet retter han sin advarsel til apostlene, som han selv hadde valgt ut og som hele tiden hadde vært sammen med ham i de tre siste årene av sin tjeneste. Hvis disse apostlene trengte en slik advarsel, hvordan kan noen kristne i dag innbille seg at de er immune for denne faren?

Likevel har jeg truffet ikke så få kristne som synes å føle at denne advarselen mot forførelse ikke gjelder dem. Denne reaksjonen er i virkeligheten et tegn på at forførelsen allerede virker i dem.

I 2 Tess 2:9-10, bekrefter Paulus advarselen mot forførelse i forbindelse med antikrists komme:

Den lovløses komme er etter Satans virksomhet med all kraft, tegn og løgnens under og med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kan bli frelst.

Mange karismatiske kristne har den holdningen at ethvert budskap eller enhver tjeneste som følges av overnaturlige tegn må nødvendigvis være fra Gud, men det er ikke sant. Bibelen antyder at Satan også kan gjøre forskjellige slags overnaturlige tegn. Å anta at alt overnaturlig er fra Gud, åpner i virkeligheten døren til forførelse.

Det er bare én sikker beskyttelse mor forførelse: Å få «kjærlighet til sannheten». Dette går lenger enn bare å høre forkynnelse eller til og med å lese Bibelen. Det innebærer en intens og lidenskapelig forpliktelse overfor Skriftens autoritet, noe som berører ethvert område i livet. Det fremkaller i oss en umiddelbar reaksjon mot ethvert budskap eller enhver forkynnelse og lære som ikke er tro mot Skriften.

Gud tilbyr enhver av oss denne «kjærlighet til sannheten». Vil vi ta imot den? Vil vi ta hans advarsel på alvor, eller ignorere den?

13
Dele