Den avtalte kvelden kom denne damen, og da jeg startet utfrielsesdelen av gudstjenesten, satt hun på første rad. Igjen gjorde jeg noe som jeg ikke vanligvis gjør. På et visst tidspunkt i møtet gikk jeg rett bort til henne og sa: «Du dødens ånd, i Jesu navn befaler jeg deg å svare meg: Når kom du inn i denne kvinnen?»

Ånden, ikke kvinnen, svarte meget tydelig: «Da hun var to år gammel.»

«Hvordan kom du inn?» spurte jeg.

Den sa: «Hun følte seg avvist. Hun følte seg uønsket. Hun følte seg ensom.»

Jeg tenkte ved meg selv: Er ikke det merkelig?

Å føle seg avvist i en alder av to år! Denne hendelsen åpnet virkelig min forståelse for et område av menneskers problemer, fordi jeg oppdaget at avvisning kan skje allerede før et barn blir født. Jeg kunne navngi velkjente personer som kunne vitne for deg at de har opplevd dette. Hvis en kvinne går gravid med et uønsket barn, blir et slikt barn ofte født med en avvisnings ånd.

Sårbare mål

En slik avvisning er for eksempel spesielt utbredt blant mennesker i en spesiell aldersgruppe i USA – barn som ble unnfanget under den store depresjonen (i slutten av 1920-årene). Hvorfor? Fordi mange familier allerede hadde altfor mange munner å mette, og tanken på å sette et nytt lite liv inn i verden skapte en følelse av bitterhet. «Hvorfor skulle vi få enda et barn?»

Et tilsvarende problem kan utvikles i et barn som er unnfanget utenfor ekteskap. I de fleste slike tilfeller innebærer det et stort problem for moren, og hun kan få uvilje mot barnet og til og med hate det, fordi det skaper problemer for henne. Også barnet kan bli født med en ånd av forkastelse.

Så kan et barn bli født uten å få kjærlighet og vil derfor lide på grunn av avvisning. Jeg tror at ethvert barn som er født inn i verden lengter etter kjærlighet fra mor og far. Alle barn er skapt slik. Men i mange tilfeller, spesielt i det moderne Amerika, blir ikke alle barn elsket. Eller, selv om barnet blir elsket, vet ikke foreldrene hvordan de skal uttrykke sin kjærlighet. Mange mennesker har fortalt meg: «Jeg antar at far elsket meg, men han visste ikke hvordan han skulle vise sin kjærlighet. Han tok meg aldri på fanget eller gjorde noe for å vise at han var glad i meg.» Det kan også være tilfelle med moren. Følgene er at barnet får denne følelsen av å være uønsket – avvist.

Avvisning og forkastelse kan også komme senere i livet. Som kvinnen vi leste om i Jesaja, kan en kvinne elske sin ektemann og ha et bilde i sitt indre om hvordan det ekteskapelige livet vil være. Hun forestiller seg hvordan mannen skal elske henne og hvordan hun skal bli velsignet med barn. Men på en eller annen måte blir det annerledes. Kanskje mannen elsker henne en stund, men så blir han interessert i en annen kvinne. Eller han kan være en av de mennene som bare ikke vet hvordan han skal vise kjærlighet. Etter en tid føler denne unge kvinnen: «Min mann vil ikke ha meg, han har ikke omsorg for meg. Han setter ikke av tid til meg.»

Reaksjon på avvisning

Avvisning kan ganske enkelt skape en indre holdning av forkastelse som vi bærer med oss. Jeg har imidlertid lært av erfaring at bak hver negativ følelse, reaksjon og holdning er det en tilsvarende åndsmakt. Bak frykt, er det en fryktens ånd. Bak misunnelse er det en misunnelsens ånd. Bak hat er det en hatets ånd.

Svært ofte vil det å gi etter for en viss følelse, åpne døren for denne følelsens ånd så den kan komme inn. Og når denne ånden har kommet inn, har ikke vedkommende lenger full kontroll. For eksempel, en pike som hater sin far fordi han var plagsom, kritisk og ukjærlig kan gifte seg og få egne barn. Så, uten grunn og mot sitt eget ønske, begynner hun urimelig og ondskapsfullt å hate et av barna sine. Hun overfører hatet til sin far til barnet sitt. Det er hatets ånd. Når faren ikke er der, blir hatet rettet mot en annen.

Ofte vil foreldre som har spesielle feil begynne å hate de

Needs Translation (ls-c307-de)

*Browse Series